berre kjærleik og død

I forbindelse med selvangivelsen så jeg hvilken pensjon jeg kan regne med å få. Jeg synes det er lite sammenliknet med hva jeg idag tjener. Pensjonen regnes ut fra grunnlønnen som er relativt lav.

Jeg tenker da over at det er omtrent 25 år til jeg skal pensjoneres og må antagelig virkelig begynne å planlegge alderdommen, hvis jeg er så heldig at jeg får en alderdom.

Flere og flere av er mine pasienter omtrent i samme aldersgruppe som meg selv. De kommer til meg for å få tatt prøver av det som i hovedsak dreier seg om kretfsykdommer. For kun fem år siden var det sjelden at jeg daglig hadde pasienter  i samme aldersgruppe som meg.

Jeg leser dødannonser  hver dag og det går ikke en uke mellom hver gang en av «mine» pasienter er døde.

Jeg har ikke  direkte ansvar for dem, men mange er innom meg i den diagnostiske eller lindrende del av behandlingen. Etterhvert kan jeg bli ganske godt kjent med dem.

Noen, som har hissige kreftsykdommer, har jeg fulgt fra før de selv vet om sin diagnose. De innlegges for vondt i magen og jeg ser raskt ut fra undersøkelser jeg gjør at dette er en pasient jeg kommer til å lese dødsannonsen til om noen måneder,eller uker. Mange er forbløffende «friske» når jeg treffer dem første gang, men jeg vet ut fra diagnosen og omfanget av sykdommen, at de har kort tid igjen å leve. Og det stemmer som regel. Ofte har jeg hatt pasienter med et bestemt utseende og drag i ansiktet. Etter erfaring er de allerede inn i dødsprossesen og jeg ser dem  ikke igjen. Dødsannonsen leser jeg om noen dager eller uker.

Å få en dødelig sykdom når man er 70, 80 eller 90 er ille. Sykdom og død er dessverre menneskets naturlige følgesvenn. Jeg har hatt pasienter som i en alder av 90 år er forundret over at de får kreft. De har jo levd så sunt. Ja, kan hende det er nettopp derfor man er blitt 90. Og man har hatt flaks.

De  gamle og syke virker likevel, ofte rolige og raskt forsonet med sin diagnose.  De kan være redde for smerter og at de skal bli pleietrengende.

Men de er  «mett av dage» Ingen trenger dem direkte. Deres barn er middelaldrene eller til og med pensjonister selv. Venner og ektefeller faller bort og mye av det som tross alt gir mening i livet, arbeid og omsorg er ikke  så aktuelt lenger. Døden blir ikke så skremmende. 

Men, flere og flere pasienter  er i samme livssituasjon som meg selv.

Når arbeidsdagen er slutt går jeg hjem, lager middag og setter meg ned med barna for å lese lekser.

Jeg og mine kone bruke mye tid på å lese lekser med barna. Jeg har fått mye repitisjon av skolelærdom etter 5-6 år med skolebarn. Jeg søker på nettet og kan akkurat nå mye om romertiden, sur nedbør og virkemidler i norsk.  Jeg ligger foran i matematikken slik at jeg kan veilede. Jeg kjører og bringer til trening i helger og hverdager. Jeg vasker tøy. Iblant får jeg lagt inn en løpetur . Jeg er i konstant tidsnød og burde lese fagartikler om kvelden i større grad. Jeg fryder meg over mine barn. Ser hvordan de utvikler seg,at de har venner. Bekymrer meg hvis de er triste eller syke.

Middelklasselivet jeg lever er akkurat som det min jevnaldrene pasient lever. Nå ligger han på kreftavdelingen med en uhelbredebar sykdom.

Han som kom inn med noen ukers magesmerter som viste seg å være  en kreftsykdom som verken kan opereres eller helbredes.Kun lindres. Hans 12 åring må klare seg uten ham om ikke lenge. Far skal ikke lenger følge ham til fotballtrening slik han gjorde dagen før sykehusinnleggelsen. Hans nyfødte sønn vil aldri kjenne ham.

Så har jeg Mona, min kullkamerat og kollega som nettopp fikk påvist brystkreft. Hun er alene med sønnen sin. En nydelig gutt med nydiagnostisert ADHD. Hvem skal ta seg av ham hvis hun dør?

Angsten, den vanvittige sorgen og sinnet til mennesker som skal dø fra barna sine er noe av det som gjør mest inntrykk på meg i mitt arbeide som lege . I samtaler  med akkurat disse døende er det liten dødsangst på egne vegne å spore. Angsten dreier seg om hva som skal skje med barna. Sorgen over barnets tap. Ingen kan elske et barn som foreldre gjør. Vi kan tro og håpe, men det kommer ikke til å skje. 

Kjærligheten til barna mine er av en helt annen karakter enn kjærligheten til alle andre mennesker.

Den er til en viss grad tvingende fordi den forutsetter noe jeg ikke kan ha kontroll over. Det er ingenting som kan garantere at jeg er der til de kan klare seg selv. Uansett hvor fornuftig jeg prøver å leve. Dette er noe alle foreldre vet ,men prøver å la være å tenke på.

Heldigvis opplever de fleste barn i Norge å bli voksne uten at de blir foreldreløse.

Min hverdag består likevel oftere og oftere  møtet med menneskene som  er midt inne i dette utenkelige, uvirkelige, at uansett hva de gjør , kan de ikke ledsage sine barn til voksen selvstendighet.

Det finnes ingen mening i dette. Det er heller ingen trøst å gi eller få .

Reklame