Lege går til lege

De fleste leger går minst mulig til lege selv. Årsaken er nok at vi er redde. Vi har sykdom og mulige utfall inn på oss hele tiden og lever nok med mange plager med diverse selvmedisinering. Mange tenker at det nok går over og er det noe farlig, er løpet kjørt.

Mange leger opplever også at det ikke er noen fordel å være lege selv når man er pasient. Rollene blir uklare og mange leger er ofte usikre når kolleger skal behandles.

Denne gangen var det min tur til å ha kontakt med helsevesenet. Jeg ventet nemlig barn. Eller for å være mer korrekt, min kjære var gravid. Av en eller annen grunn virker mange leger ganske ubekymret når det kommer til egne svangerskap og fødsler.

Mye kan selvsagt skje, men som regel går det jo bra og dette er et av de få tilfellene hvor medisinen underordnet selv om den gravide formelt er pasient.

Jeg var ikke noe unntak her og var i grunnen bare stolt og glad. Imidlertid hadde vi bestemt oss for å ta fostervannsprøve pga. alder. Relativt ureflektert var jeg også her, selv om et uønsket resultat med påfølgende vanskelig valg selvsagt ligger som en forutsetning for å ta en slik prøve. Jeg beymret meg ikke og selve prøvetagningen gikk fint. Fire uker etterpå fikk jeg en telefon fra min gråtende kone.

De hadde ringt fra genetisk institutt der prøvene ble analysert og sagt at det var et problem. Hva det var skjønte hun ikke men de hadde sagt at det ikke var Downs syndrom.

Jeg var fortsatt rolig, men jeg ble redd og ringte for å snakke med legen som hadde ansvar for saken. Jeg ble satt i telefonkø og etter en stund fikk jeg beskjed om at legen ikke var tilgjengelig. Ring igjen senere. Det gjorde jeg og det samme skjedde. Tilslutt ringte jeg bare og presenteret meg som lege og ba om å snakke med han som kunne gi meg svar, uten at jeg sa at dette var personlig. Da kom jeg frem. Riktig forbannet var jeg tilslutt og skummet innvendig over hva pasienter måtte finne seg i.

Legn fortalte at de hadde sett noen uregelmessigheter ved kromosomanalysen. Hva det var visste de ikke sikkert, men trolig manglet det en del av et kromosom. I fagspråket kalles dette en delesjon og fra da av sluknet lyset for meg. Jeg dro hjem og satte meg foran datamaskinen. Hele natten gikk med og informasjonen jeg fikk, som virkelig var en salig blanding, ga intet håp. Jeg var til og med innom diverse «mammasider» for å se om det var noe jeg kunne støtte meg på. Jeg snakket lite med min kone dessverre. Jeg så at hun trengte det ,men klarte det ikke.

Dagen etter var vi til veiledning. Jeg klarte ikke å ta inn den informasjonen som ble nøkternt og sikkert helt greit formidlet. Vi fikk se kromosomanalysene som rett og slett er en avfotografering av kromosomene hvor man visuelt vurderer utseendet. Hvert kromosom har sin egen form og er delt opp i et visst antall streker i grått. det var min kone som tilslutt måtte peke og si at her er det jo noe som mangler. Hun snakket mest. Jeg var ikke tilregnelig.

Vi fikk informasjon om at slike forstyrrelser kan gi opphav til alvorlig fysisk og psykisk skade, eller hvis man var heldig gi et tilsynelatende normalt barn. I tillegg at dette funnet ville vi uten videre få tillatelse til å få utført abort hvis vi ønsket det. Deretter fikk vi en ekstra ultralydundersøkelse hvor alt så normalt ut.

Den kvelden skulle vi jo ha snakket sammen om vår situasjon. Jeg klarte det ikke. Jeg satte meg foran datamaskinenen igjen. Nå med et glass whiskey som raskt ble til flere. Dessuten tok jeg en rask tur i kiosken og kjøpte meg en pakke sigaretter som også ble konsumert. Sistnevnte var vel første gangen på tyve år 

Neste dag tok min kone fatt i meg og sa at nå skal vi prate. Jeg var heller ikke på noen måte skikket til å gå på jobb. Det innså jeg i allefall, selv om det var helst det jeg ville. Ikke snakke.

Men vi snakket og snakket og gråt. På tross av mange års ekteskap tror jeg ikke min kone egentlig har sett meg gråte. Jeg ville helst ikke se på den svulmende magen som jeg ellers både klappet på og snakket til. Jeg ville rett og seltt ikke være i denne situasjonen. Jeg ville ha kontroll, ordne opp, og selvsagt ville jeg trøste på meg og henne. Dessuten skulle det jo tas en beslutning og det måtte skje raskt ford svangerskapet var nesten halvgått.

Vi kom oss gjennom dette og klarte både å snakke nøkternt om vår situasjon og å trøste og hjelpe hverandre. Mine fagkunnskaper var derimot ikke til hjelp i beslutningsprosessen som fulgte. Heller ikke min erfaring som lege med pasienter i alvorlige situasjoner.

Min kone gjorde også det som er helt riktig. Hun snakket med venner og familie. Jeg snakket bare med henne.

Til slutt ble det egentlig min kjæres valg. Jeg hadde nok sagt ja uansett hva hun valgte. Hun har i ettertid sagt at det var bra og at hun ikke klandrer meg for min initielle hjelpeløshet. Jeg håper og tror at hun mener det. Valget var å avslutte svangerskapet. Fødselen ble satt igang og etter noen timer satt jeg med et 19 cm langt perfekt guttefoster i hendene.

Etterhvert gikk vi hjem og min kone spilte David Bowies «Space Oddity»som hun hadde hørt mye på før fødselen. Hør på den. Den finnes på youtube.

37 kommentarer

Filed under Uncategorized

37 responses to “Lege går til lege

  1. Når du skriver så blir jeg så målløs. For det er så godt formidlet og om så mange vonde ting. Jeg tror det har mye å si at du gjør dette, takk for at du deler.

  2. Liljefot

    Så tøft og så vanskelig. Og jeg la merke til at du også opplevde det som vanskelig å komme igjennom på telefonen når du var i motsatt ende av lege-pasient-rollen.

    Takk for at du delte med oss, tusen, tusen takk.

  3. En sterk historie, som jeg syns det er utrolig tøft av deg å dele med oss som leser bloggen din. En slik opplevelse må sitte i, og historien din viser at slike avgjørelser aldri er lette. Dessuten kan man aldri vite hvordan man reagerer før man er i situasjonen.

    Jeg har vært ufrivillig barnløs. Det løste seg, heldigvis. Men barn har aldri vært noen selvfølge for meg. Som regel går det bra, men desto mer katastrofalt føles det når virkeligheten blir en annen.

  4. gulsnare

    Takk til dere for at dere leser og kommenterer.
    At dere i tillegg synes det er godt skrevet gleder meg.
    Denne bloggen har utviklet seg til å skrive om de vonde tingene. Det er vel naturlig fordi de pasientene jeg møter alle er i en krise. De aller fleste er alvorlig syke. Det er vondt å oppleve det også for meg. Jeg opplever likevel jobben som dypt meningsfylt og gleder meg hver dag til å gå på jobben.Det er ikke vondt å skrive om det heller. Det gir meg mulighet til refleksjon. Og veldig mange andre problemer blir «små».
    De siste innleggene er mer personlige men på mange måter lettere å skrive(forhåpentligvis) godt om. Den siste posten har ligget en stund fordi det er følsomt, men jeg håper at den kan ha noe alment å si. Jeg ser jo hva slags «sorry ass» jeg var i forhold til min kone. Det er lite jeg har lest av ytringer fra menn om deres opplevelser i en sånn sak. Mens på «mammasidene» jeg var innom da det stod på, var det mange som skrev om sine opplevelser og følelser.

  5. Takk for at du deler din personlige historie med oss. Det var både trist og vondt å lese dette her, men også interessant fordi du kan skildre det både som mann og som lege. Jeg kan tenke meg at det er ekstra vanskelig å havne i en situasjon der man tar imot hjelp og støtte når man selv er den som pleier gi…

    Jeg har mistet barn selv (dødfødsel) og har engasjert meg i selvhjelpsarbeid med andre foreldre. Der er det flest kvinner med. Det virker som mennene ikke så ofte vil være med i en slik setting. Heldigvis er det noen som vil også og noen ganger arrangerer de egne fedretreff (ofte i en annen setting enn mødrene velger).

    Den avgjørelsen dere måtte ta må ha vært grusom…. umenneskelig igrunn. 😦

    «Fødselen ble satt igang og etter noen timer satt jeg med et 19 cm langt perfekt guttefoster i hendene.»

    Den setningen fikk tårene fram hos meg. Jeg tror ikke det er mulig å glemme følelsen av å holde sitt eget døde barn i armene…

  6. Alle som en føler vi oss hjelpeløse av og til. Og ingen vet hvordan en reagerer i gitte situasjoner før man er der selv. At man bytter på å være «sterk» er vel sånn det skal være i et ekteskap, selv i en en sånn situasjon som dere har opplevd. Jeg er lei meg på deres vegne, men takker så mye for at dere har valgt å dele det.

  7. Oi. Dette var sterkt. Og du skriver så bra. Jeg skal høre på Space Oddity. 🙂 (for tiden veldig gravid i 7. mnd.) *snurpet i halsen*

  8. Du skriver fantastisk godt om noe som må ha vært så utrolig vondt. Jeg er helt imponert over måten du deler på. Imponerende og sårt, på en gang. Ønsker både deg og din kone alt det beste!

  9. Huff for en trist historie. Jeg er sikker på at dere har tatt den avgjørelsen som er riktig for dere. Og det er det viktigste.
    Klem til dere begge to.

  10. iadokka

    Dette var veldig bra skrevet, og utrolig vondt å lese. Det er helt umenneskelig å måtte ta en slik avgjørelse, samtidig som man ‘må’ være takknemlig for at muligheten er der.

    Jeg hadde sommerjobb på en institusjon for multihandikappede barn på 90-tallet, og der var det mange som ikke responderte på berøring engang. Det gjorde stort inntrykk på meg, og jeg ville nok tatt samme avgjørelsen som din kone i en slik situasjon.

    Takk for at du delte historien.

  11. Da jeg leste dette innlegget i går gjorde det så sterkt inntrykk på meg at jeg ikke fant noen ord å gi tilbake.

    Én ting er at det er en sterk historie, men den måten du klarer å sette ord på den vipper meg helt av pinnen.

    Takk for at jeg fikk lov til å lese dette, og takk for at du fortsetter å skrive.

  12. Anomynus

    Har lest bloggen din en stund, med interesse. Synes det er godt å få en lite innblikk i yrkeslivet jeg selv har hatt og skulle hatt, kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Du er tøff som deler så mye personlig, det er med på å vise at leger også bare er mennesker.

    Hilsen kollega som sitter der du og din kone kunne ha vært, med et multifunksjonshemmet barn, ute av jobb i 3 år, og uten å klare å oppsøke lege for å få hjelp med de psykiske traumene jeg har blitt påført i forbindelse med å få et så dårlig barn. Å være lege og gå til lege er faktisk utrolig vanskelig, og når man i tillegg sliter psykisk og er utslitt av en blytung omsorgsoppgave er det nesten umulig å søke hjelp.

  13. En sterk historie, den setter seg i magen min. Jeg føler med deg og kona di og gråter over synet av deg med fosteret i hendene.

    Du virker som et klokt menneske og en klok lege. Og måten du skriver om personlige erfaringer forteller meg at du bruker erfaringene dine til å bli en enda bedre lege.

    Takk for at du deler!

  14. Eg les, og græt, og tenker at det er uendeleg godt for oss at du bloggar. Eg håper det også er godt for deg.
    *stor klem*

  15. gulsnare

    Anonymus:Du bekrefter det vi klart innså da vi var i prosessen med valget om vi skulle bære frem barnet, som etter all sannsynlighet ville vært multifunksjonshemmet. Det er utrolig vanskelig å få nok hjelp, både til barnet og til familien. Det ser jeg godt i ettertid fordi jeg følger godt med på tilbudet som finnes.
    Så tenker jeg på at det som virkelig var et dilemma var tanken på fremtiden til dette barnet. Hvordan skulle han få det. Ikke minst når vi ble for gamle til å ta oss av ham. Vi ville jo elsket ham og sorgen over hans manglende muligheter ville være kanskje den aller tyngste byrden. Det er vanskelig nok å klare å håndtere dette livet selv med alle kromosomene i behold.
    Så håper jeg virkelig at du etterhvert får den hjelpen du trenger for også å kunne ha et annet liv utenfor familiesituasjonen. Du trengs som lege. Spesielt med din erfaring. Lykke til.
    Og til legene:ta godt vare på kolleger. Plutselig er det din tur.

  16. gulsnare

    Lothiane: Når et barn dør uansett situasjonen glemmer man det aldri. Selv om man har gjort et valg som førte til at dette barnet aldri ble født.
    Men, du er mor til det barnet fortsatt, på samme måte som jeg er far min egen «major tom»

  17. gulsnare

    Til dere andre som leser og kommenterer: Takk skal dere ha. Livet går tross alt videre og dette er noen år siden.
    Bloggingen har imidlertid blitt viktig for meg. Særlig fordi folk kommenterer. Det hadde jeg egentlig ikke trodd. Jeg kommer alltid til å være anonym,men mulighetene for å utforske opplevelser i tekst er virkelig noe helt annet enn å snakke og tenke om det.
    At blogging oppfattes av mange som verdiløst er trist, men må da bero på manglende orientering og lesing.

  18. gulsnare: nettopp… sånn er det. De forblir alltid barna våre. Og takket være posten din satt jeg og hørte Space oddity om og om igjen i går kveld.

  19. Sterkt å lese noe som er så gjennomført ærlig skrevet. Jeg vil tro det å få satt ord på dette oppleves på en merkelig måte som godt og lettende.

  20. Sterk lesing, jeg gråter ikke for det kan jeg ikke lenger. Men det er flott å lese det du skriver, dine beskrivelser gir meg litt mer tro på leger, at også de er mennesker på godt og vondt.
    Takk for at du deler med oss, lytter til kommentarene våre og deler din oppfatning.

  21. Takk for at du skriver. Du treffer mange, og du treffer der det gjør vondest, det stedet vil gjemmer oss med dop i form arbeid, venner og alkohol etc. Noen ganger er det utrolig ugreit å være menneske, og du skrev her tidligere om det å takle død og fordervelse som en naturlig del av yrket. Det er grunnen til at jeg sitter med en ferdig og godkjent utdannelse, men ikke er i stand til å praktisere. Jeg takler ikke ansvaret, takler ikke menneskeligheten oppi det hele. Trodde det skulle gå seg til med tid, men det gjør det faktisk bare verre. Jeg tror ikke jeg er alene om den opplevelsen heller, og skulle ønske det var mer fokus på det i fagmiljøet. Når man kommer ut nyutdannet og har en panikk det ikke går an å beskrive, så blir selv de enkleste gjøremål umulige, ogdette burde det vært forståelse for, og et eller annet kurs i. Men DA er man alene, da… mislykket, bortkastet og må begynne på nytt. Men igjen, takk for at du skriver. Det leses.

  22. Veldig sterkt lesing.
    Takk for at du deler.

  23. gulsnare

    Tripsandtics: Møte med arbeidslivet er svært tøft for mange nyutdannede. Jeg husker særlig min egen turnustid som veldig skremmende. Plutselig alene på vakt og skulle håndtere alle slags problemer med utslitte bakvakter som helst ville sove. Jeg glemmer ikke en kollega som første dag på vakt løp ut og satte seg i bilen. Det ble for overveldende. Jeg fikk imidlertid veldig god hjelp av erfarne sykepleiere som visste mye mer om praktisk medisin enn det jeg kunne. Jeg lærte meg også fort å spørre, spørre, og be om hjelp. Selv om det ble latterligjort. For det ble det ofte. Og jeg skammet meg.
    Nå som spesialist gjør jeg det hele tiden. Spør andre kolleger om råd daglig. Dette er gjensidig og den farligste legen er jo den som ikke tørr å be om hjelp. Hvis det er et sted man trenger en «fadder» så er det når man starter som nyutdannet. Er man trygg på at man kan få støtte vil også endel feilbehandling faktisk unngås.
    En utdannelse er bare et grunnlag. Alt annet kommer mens man jobber. Har du skrevet om dine opplevelser? Jeg ser du blogger.

  24. gulsnare

    Graylady: takk for kommentarer.
    Selvsagt er vi mennesker på godt og vondt. Det er bare ikke alltid at dette synes så godt. Jeg vet egentlig ikke hvorfor. Men vi er jo i et asymmetrisk forhold til pasientene, hvor egne problemer ikke skal pålegges dem.
    Der virker som om du har dårlige erfaringer med leger. Feilbehandling eller dårlig kommunikasjon? Begge deler?

  25. Tror nok det er mest kommunikasjon, sikkert min feil også? Nå skriver jeg alltid ned det jeg vil si på forhånd, da uttrykker jeg meg bedre, jeg kan ikke bli avbrutt og både legen og jeg har det skriftlig.

    «Etter et par år hos samme lege og med stadig verre leddsmerter som han mente skyltes «nerver», måtte jeg spørre om det ikke var på tide han snudde seg fra datamaskinen, så på meg og kanskje tok på meg»?
    Han henviste meg videre 😉

  26. Barbro

    Jeg må si at hver gang jeg leser denne bloggen sitter jeg igjen med sterke følelser. Du skriver så virkelighetsnært at tårene nesten kom frem.
    Du er virkelig flink til å formidle historien.

    En utrolig sterk historie du velger å dele, nok en gang. Jeg må bare si takk for at du deler slike private og sterke hendelser med lesere.

    Hilsen fra en fast leser

  27. Vel, jeg har ikke blogget så mye om opplevelsene mine, nei… Det er veldig mye som er gjemt bort, fortrengt og fortiet. Mine erfaringer er på begge sider av helsevesenet, og begge sidene ga meg traumer som er kompliserte og smertefulle å grave i og skrive om. Kanskje senere…

  28. Krissy

    Her oppdaget jeg en ny blogg. Interessante og informative tekster. Her besøker jeg definitivt igjen!

    Ha en fin søndag 🙂

  29. Krissy

    Beklager, jeg leste nedover siden og la i gjen kommentaren her- på en litt upassende plass.

    Nå fikk jeg lest dette innlegget også, og det var tøffe saker. Jeg har selv et søskenbarn, som fikk et prematur barn. Pga dårlig hygliene på sykehuset, ble barnet (en gutt) angrepet av noe virusgreier, og ble aldri normal etterpå. Han er nå 7 år, men jeg vet det er skikkelig tøft for mora (og familien rundt) med en syk gutt. En voldsom påkjenning om sant skal sies.

  30. Jeg besøker bloggen din for første gang i dag, og jeg ble veldig positivt overrasket! Du skriver veldig engasjerende og fint om både personlige og yrkesmessige sider av livet. Jeg har jobbet i flere år i helsevesenet og fattet interesse for flere av temaene du tar opp.

    Det å være pasient eller pårørende for helsepersonell oppleves mange ganger svært vanskelig, jeg har vært der selv. Da nytter det ikke så mye med all den kunnskapen man har fra før, noen ganger er det tvert imot en hindring.

    Jeg sender deg mange gode tanker og takker for at du delte spesielt denne historien med oss. Jeg kommer nok til å lese bloggen din jevnlig.

    Lykke til videre

  31. En virkelig god blogg som snakker om viktige temaer. Vi har hatt en del erfaring med helsevesenet (på godt og ondt) opp gjennom og det å lese det fra den andre siden, godt skrevet og anonymisert, var veldig forfriskende.

    Faktisk så bra at jeg endte med å lese hele bloggen din i kveld, til tross for at jeg burde vært i seng for timer siden.

  32. Krissy

    Så god blogg, at jeg nesten ikke kan vente på neste innlegg. Sukk..

  33. Tilbaketråkk: Anbefalinger 6 « Magic Penny

  34. Først – det er en sterk historie som du deler – takk.

    Så et par tanker.

    Du fikk ikkehjelp som pasient/pårørende av de legeerfaringene du hadde – men har du merket at du som lege har fått hjelp til å bli en bedre lege av den erfaringen du fikk som pårørende?

    Den opplevelsen av å gå til lege – at det er tøft, jeg tror ikke det er en «legeting». Jeg tror det er en situasjon mange av oss føler på. Kanskje de aller fleste? Det kan være litt annerledes for leger, men jeg tror det er lurt å ha med seg også den erfaringen, og vite at de pasietnene som sitter foran en høyst sannsynlig også synes denne situasjonen er vanskelig, like vanskelig som en selv synes det er å være pasient, selv om det kan være noe annerledes. Ingen liker å være pasient. Ingen liker pasientrollen.

  35. gulsnare

    Beate:Å gå til lege er tøft for alle. Det er ikke spesielt for leger. Mine pasienter skammer seg ofte over at de er redde og da sier jeg til dem at denne situasjonen er skremmende for alle.
    Jeg håper jo at egen erfaringer gjør meg mer sensitiv ovenfor pasienter. Det vil alltid være nødvendig for meg å tenke over at for denne pasienten er situasjonen ny. Smerten deres tar jeg jo innover meg. Samtidig er det nødvendig å distansere seg i den grad det er mulig. Ellers ville man jo ikke overlevd i en slik jobb. Denne balansen kan noen ganger være vanskelig.
    I forbindelse med situasjonen over, fikk vi jo både informasjon og hjelp, men jeg opplevde det ikke slik mens det stod på. Jeg var for dypt inn i sorg raseri og egen hjelpeløshet.

  36. rinrin

    Etter noen få år i dette yrket, mens jeg fortsatt famler etter retningen, merker jeg at jeg stadig søker etter gode rollemodeller blant kolleger.
    Jeg fant en ikveld, og kommer nok tilbake.

  37. Signerer over her… utrolig sterkt å lese, og du beskriver veldig godt. Det var en personlig hendelse som du sikkert på ulike måter tar med deg videre i yrkeslivet og på en ny måte kan sette seg inn i pasientens følelser vil jeg tro. Takk for at du delte med oss!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s