Lege går til lege

De fleste leger går minst mulig til lege selv. Årsaken er nok at vi er redde. Vi har sykdom og mulige utfall inn på oss hele tiden og lever nok med mange plager med diverse selvmedisinering. Mange tenker at det nok går over og er det noe farlig, er løpet kjørt.

Mange leger opplever også at det ikke er noen fordel å være lege selv når man er pasient. Rollene blir uklare og mange leger er ofte usikre når kolleger skal behandles.

Denne gangen var det min tur til å ha kontakt med helsevesenet. Jeg ventet nemlig barn. Eller for å være mer korrekt, min kjære var gravid. Av en eller annen grunn virker mange leger ganske ubekymret når det kommer til egne svangerskap og fødsler.

Mye kan selvsagt skje, men som regel går det jo bra og dette er et av de få tilfellene hvor medisinen underordnet selv om den gravide formelt er pasient.

Jeg var ikke noe unntak her og var i grunnen bare stolt og glad. Imidlertid hadde vi bestemt oss for å ta fostervannsprøve pga. alder. Relativt ureflektert var jeg også her, selv om et uønsket resultat med påfølgende vanskelig valg selvsagt ligger som en forutsetning for å ta en slik prøve. Jeg beymret meg ikke og selve prøvetagningen gikk fint. Fire uker etterpå fikk jeg en telefon fra min gråtende kone.

De hadde ringt fra genetisk institutt der prøvene ble analysert og sagt at det var et problem. Hva det var skjønte hun ikke men de hadde sagt at det ikke var Downs syndrom.

Jeg var fortsatt rolig, men jeg ble redd og ringte for å snakke med legen som hadde ansvar for saken. Jeg ble satt i telefonkø og etter en stund fikk jeg beskjed om at legen ikke var tilgjengelig. Ring igjen senere. Det gjorde jeg og det samme skjedde. Tilslutt ringte jeg bare og presenteret meg som lege og ba om å snakke med han som kunne gi meg svar, uten at jeg sa at dette var personlig. Da kom jeg frem. Riktig forbannet var jeg tilslutt og skummet innvendig over hva pasienter måtte finne seg i.

Legn fortalte at de hadde sett noen uregelmessigheter ved kromosomanalysen. Hva det var visste de ikke sikkert, men trolig manglet det en del av et kromosom. I fagspråket kalles dette en delesjon og fra da av sluknet lyset for meg. Jeg dro hjem og satte meg foran datamaskinen. Hele natten gikk med og informasjonen jeg fikk, som virkelig var en salig blanding, ga intet håp. Jeg var til og med innom diverse «mammasider» for å se om det var noe jeg kunne støtte meg på. Jeg snakket lite med min kone dessverre. Jeg så at hun trengte det ,men klarte det ikke.

Dagen etter var vi til veiledning. Jeg klarte ikke å ta inn den informasjonen som ble nøkternt og sikkert helt greit formidlet. Vi fikk se kromosomanalysene som rett og slett er en avfotografering av kromosomene hvor man visuelt vurderer utseendet. Hvert kromosom har sin egen form og er delt opp i et visst antall streker i grått. det var min kone som tilslutt måtte peke og si at her er det jo noe som mangler. Hun snakket mest. Jeg var ikke tilregnelig.

Vi fikk informasjon om at slike forstyrrelser kan gi opphav til alvorlig fysisk og psykisk skade, eller hvis man var heldig gi et tilsynelatende normalt barn. I tillegg at dette funnet ville vi uten videre få tillatelse til å få utført abort hvis vi ønsket det. Deretter fikk vi en ekstra ultralydundersøkelse hvor alt så normalt ut.

Den kvelden skulle vi jo ha snakket sammen om vår situasjon. Jeg klarte det ikke. Jeg satte meg foran datamaskinenen igjen. Nå med et glass whiskey som raskt ble til flere. Dessuten tok jeg en rask tur i kiosken og kjøpte meg en pakke sigaretter som også ble konsumert. Sistnevnte var vel første gangen på tyve år 

Neste dag tok min kone fatt i meg og sa at nå skal vi prate. Jeg var heller ikke på noen måte skikket til å gå på jobb. Det innså jeg i allefall, selv om det var helst det jeg ville. Ikke snakke.

Men vi snakket og snakket og gråt. På tross av mange års ekteskap tror jeg ikke min kone egentlig har sett meg gråte. Jeg ville helst ikke se på den svulmende magen som jeg ellers både klappet på og snakket til. Jeg ville rett og seltt ikke være i denne situasjonen. Jeg ville ha kontroll, ordne opp, og selvsagt ville jeg trøste på meg og henne. Dessuten skulle det jo tas en beslutning og det måtte skje raskt ford svangerskapet var nesten halvgått.

Vi kom oss gjennom dette og klarte både å snakke nøkternt om vår situasjon og å trøste og hjelpe hverandre. Mine fagkunnskaper var derimot ikke til hjelp i beslutningsprosessen som fulgte. Heller ikke min erfaring som lege med pasienter i alvorlige situasjoner.

Min kone gjorde også det som er helt riktig. Hun snakket med venner og familie. Jeg snakket bare med henne.

Til slutt ble det egentlig min kjæres valg. Jeg hadde nok sagt ja uansett hva hun valgte. Hun har i ettertid sagt at det var bra og at hun ikke klandrer meg for min initielle hjelpeløshet. Jeg håper og tror at hun mener det. Valget var å avslutte svangerskapet. Fødselen ble satt igang og etter noen timer satt jeg med et 19 cm langt perfekt guttefoster i hendene.

Etterhvert gikk vi hjem og min kone spilte David Bowies «Space Oddity»som hun hadde hørt mye på før fødselen. Hør på den. Den finnes på youtube.

Reklame