Idag skjedde det igjen. Jeg skal undersøke en pasient som hverken snakker eller forstår norsk. Han ligger klar på benken. Ung mann,tydelig syk. Jeg snakker til ham på norsk og deretter på engelsk og skjønner raskt at han ikke forstår noe av det jeg sier. Jeg sier at jeg ikke kan undersøke ham og går. Jeg sier til til mine hjelpere at de må kjøre ham tilbake til post og gi beskjed om at det må skaffes tolk.
I påvente av portør ser jeg ham i gangen og han prøver å formidle noe, som jeg ikke forstår.Men han forstår nok at det er språkproblemene som hindrer fordi han gir meg mobiltelefonen og prøver nok å be meg om å ringe et nummer. Noe jeg prøver, men intet svar.
Så går jeg.
Raskt viser det seg at de har klart å skaffe en tolk, en lege fra samme land.
Mannen inn igjen i undersøkelsesrommet og snart kommer tolken. Inn i rommet kommer en effektivt utseende skikkelse med hvit sykehus hijab. Vi har slikt også og jeg har sett bunken med pent brettede hodeplagg ligge i tøyhyllene.
De som bruker dette er stort sett rengjøringspersonell. Jeg har til gode å møte en kollega med dette plagget. Selv om jeg jobber på et sykehus som trolig har Norges største andel av arbeidende «fremmedkulturelle» En annen yngre kollega er sikh. Jeg vet at han lever etter sin kultur, arrangert ekteskap med syv års fartstid i Norge. Håret er kort. Ingen turban. Han er mest opptatt av å bli flink i faget og tjene pener slik at han kan forsørge sin underbetalte kone som tar en doktorgrad og sine foreldre i India. Foruten det siste, ikke ulikt mange av mine andre yngre kollegaer.
Den unge legen snakker til meg profesjonelt og et perfekt bokmål og jeg tenker at dette er en kvinne som har vokst opp i Oslo og har sannsynligvis tatt sin utdannelse her. Hele hennes væremåte og kroppsspråk er til de grader norsk, hvis jeg kan få lov å si det. Men hennes ytre skiller seg ikke fra alle de unge kvinner vi ellers ser i Oslos gater og som vi ikke nødvendigvis tror at er en høyt utdannet norsk kvinne. Vi tenker noe annet. Vi tenker undertrykte kvinner ,låst i et religiøst betinget klesplagg, i allefall gjør jeg det.
Konsultasjonen gikk på beste måte og jeg forsto at pasienten var informert og han samarbeidet veldig godt. Min kollega snakket og berørte ham når det var nødvendig.Det viste seg at han har bodd i Norge i to år uten at han kan formidle seg når livet står på spill. Hvorfor vet jeg ikke.
Hans landskvinne derimot. Antagelig «annen generasjons innvandrer». Hvordan hun har klart å komme inn i en utdannelse som krever de beste karakterer, gjennom et skolevesen som tross alt favoriserer folk av min type, norsk middelklasse med sterke forventninger til utdannelse og dertil ressurser i form av miljø og foreldre er jeg sterkt nysgjerrig på.
Samtidig som hun ikke på noen måte legger vekk et ytre som i stor grad i dagens samfunn signaliserer noe helt annet.
Politi i hijab, kanskje ikke. Lege i hijab ubetinget ja. Noen krefter vil hindre også det. Hvorfor? Hva har vi å vinne på noe slikt? Ingenting. Vi ville miste en høyt begavet ung kvinne med en bakgrunn som er sterkt tiltrengt, hvis vi skal ha et demokratisk samfunn. Tør vi det?
legelivet fra innsiden 
» Hvordan hun har klart å komme inn i en utdannelse som krever de beste karakterer, gjennom et skolevesen som tross alt favoriserer folk av min type, norsk middelklasse med sterke forventninger til utdannelse og dertil ressurser i form av miljø og foreldre er jeg sterkt nysgjerrig på.»
Men dette er da slettes ikke uvanlig? Aftenposten skrev allerede i 2002 at annengenerasjonsinnvandrere er mer ambisiøse enn norske studenter, og det er kanskje ikke så rart når de vet at mange arbeidsgivere vil velge kandidaten med norskklingende etternavn når de står likt. Innvandrerene må rett og slett være bedre for å få jobb?
Dessuten er innvandrerforeldre, ihvertfall fra enkelte land, veldig ambisiøse på sine barns vegne. Noe Nikita Lawani beskriver fint i sin bok «Gifted», som handler om å vokse opp med indiske foreldre i Storbritannia.
Hjorthen: Nei, det er ikke uvanlig og jeg tror det blir mer og mer av at andregenerasjonen nettopp inntar disse utdanningene.
Spesielt dreier det seg om mennesker med bakrunn fra India,Vietnam og dels Pakistan. Og Iran selvsagt. Mange av disse har lang fartstid i Norge.Mange har også solide utdannelser fra sitt opphavsland og selv om de ikke får brukt det her,dessverre vil de noke likevel bruke mye krefter på å motivere barna. Samtidig har jeg altså inntil nå til gode å samhandle med en hijabkledd lege. Denne legen har sitt opphav i et land der innvandrere til Norge betraktes som de minst tilpasningsdyktige foreløpig.
Et annet problem er at skolen etterhvert stiller større og større krav til foreldrenes oppfølging og kompetanse. Dette kan gjøre det ekstra vanskelig for mange med invandrerbakgrunn. Dette har jo vært diskutert mye i det siste bla. mht lekser. Heldagsskolen kan bli en løsning her.
Et apropos. I min omgangskrets klages det over at barna ikke interesserer seg for disse trauste utdannelsene som kan sikre dem økonomisk handlefrihet. Påfallende mange vil være skuespillere, kunstnere eller ingenting. Et ungdommelig opprør?
Syns du skriver utrolig bra. Måtte bare si det, sitter alltid å venter spent på nye innlegg 😛
Linn Marie: Takk skal du ha.
Hjorthen har sagt det jeg tenkte – de fleste jeg kjenner av innvandrere av ressurssterkre foreldre studerer jo juss, medisin og andre prestisjetunge yrker.
En stor gruppe av de unge jentene som bruker hijab i Norge gjør det jo ikke minst mot foreldrenes vilje, som helst vil ha barn som er så norske som mulig, mens de selv opplever det som en måte å vise sin identitet på.
Beate: Du har rett, se svaret til Hjorthen. Hijab som identitetsmarkør og opprør, veldig spennende.
Hijaben inngir tydligvis til et stort tolkningsrom som spenner seg fra undertrykt kvinne til moderne konstruksjon av identitet som selvstendig frigjort minoritetskvinne.
Eller tak for gjennomgang av postene mine med gode og spennende kommentarer. Skal svare etterhvert.
her tror jeg det trengs litt korrekturlesning? Et par av dine vesentlige punkter ble såpass tvetydige at det er litt vanskelig å skrive en fornuftig kommentar.
HildeG:Takk for svar. Det er sikkert tvetydig uten at det er tilsiktet. Kan du utdype?
Med eller uten korrekturlesning (jeg synes nesten det var frekt å påpeke det, men jeg er jo bare en halvdyslektisk og hårsår småblogger), synes jeg dette var et godt innlegg med et klart budskap.
Selv om det er mange med annen etnisk bakgrunn på embedsstudiet i medisin, har jeg også bare sett en kollega med hijab.
mærris:Hehe. Litt strikst kanskje. Sikkert ikke ondt ment. Blogging innbyr nettopp til løse observasjoner, mer eller mindre godt komponert.Det er jo ikke akkurat vitenskap og det er heller ikke meningen.
Sånt kan det jo også bli dynamikk i komentarfeltet av. Hva heter bloggen din?
Svarene til kommentarene kom av en eller annen grunn ikke under den enkeltes kommentar, selv om det var hensikten. Derfor fremkommer det ikke tydelig hvem svarene er rettet til. Må nok sette meg bedre inn i wordpress…
Etter min mening bør hensynet til pasientene veie tyngre enn hensynet til legene. Jeg vil ha meg frabedt å måtte forholde meg til hjelperens religiøsitet når jeg er pasient.
Som mange andre har jeg oppsøkt helsevesenet fordi jeg har vært utsatt for religiøst begrunnet vold. Da ønsker jeg å møte livssynsnøytralt helsepersonell.
Sigrun: hensynet til pasienten skal gå foran hensynet til helsepersonell. Samtidig må ikke yrker stenges for unge muslimske kvinner som bruker hijab. Hva med lærere?
Min datters kontaktperson på SFO bruker en vid fotsid drakt hvor hijaben er endel av den. Hun har mye mer kontakt og innflytelse over min datter enn jeg har med den enkelte pasient.
Noe annet er om ikke det er like greit at livssynet kommer frem ,uten at det skal presses på pasienten. Så vet man hvor man har en hjelper hvis man trenger det.
Jeg er marris.wordpress.com!
«Noe annet er om ikke det er like greit at livssynet kommer frem ,uten at det skal presses på pasienten. Så vet man hvor man har en hjelper hvis man trenger det»:
En pasient skal ikke «ha» en hjelper. Hjelperens livssyn, politiske ståsted osv. er irrelevant i behandlingssituasjonen.
For folk som har en bakgrunn som jeg veldig kort skisserte i min kommentar ovenfor, og som oppsøker helsevesenet fordi man har problemer som følge av sine erfaringer, trengs det ikke noe uttalt press på pasienten. Å da overhodet bringe inn religiøsiteten til hjelperen i en komplementær relasjon, er skadelig. Aller verst er det selvsagt i forhold til psykiatere og psykologer.
Det helsepersonell derimot burde hatt mer av, og spesielt de to sistnevnte profesjoner, er kunnskap om religion. Jeg har gått i terapi og synes det er bekymringsfullt at psykologene var helt uten teologfaglig kunnskap. Dermed var det deres private oppfatninger av hva kristendom er, som ble styrende, og som de uunngåelig prakket på meg.
Til Ssigrun:
Jeg tror ikke at livssyn er irrelevant i behandlingssituasjonen.
Da jeg kom i behov for langvarig psykoterapi etter en alvorlig krise, var jeg opptatt av å vite noe om psykologens holdninger og livvsyn i tillegg til behandlingsstategi og teori.
Noen pskologer jeg var i kontakt med mente at dette var irrelevant, men jeg tror ikke at man som behandler ikke påvirkes av egne erfaringer og livvsyn.De som mente det var irrelevant ønsket jeg ikke å ha som behandlere.
Mette: Hva mener du med at du var opptatt av å vite noe om psykologens holdninger og livvsyn?
At psykologen skulle ha samme livssyn som deg selv?
Selvsagt kan ingen nullstille seg helt, men det er nettopp derfor jeg mener at teologisk kunnskap er viktig. Kunnskap kan man ha uavhengig av eget syn. For eksempel kan en liberalist ha kunnskap om marxisme.
Jeg glemte å logge meg ut fra en annen blogg enn min egen. Det er jeg som er «psykisk» ovenfor.
Heisann, for en herlig blogg å oppdage, tusen takk for fin lesning… Kjenner meg igjen, ja… 🙂
Sigrun:Psykologen skal ikke nødvendigvis ha same livssyn,men jeg kunne aldri blitt behandlet av en fundamentalistisk kristen.
En aktuell behandler var nettopp det. Jeg kommer fra et lite sted og måtte reise langt for å finne en behandler som jeg oppfattet som både interressert og fordomsfri nok til å håndtere akkurat min situasjon. I tillegg til å ha faglig kunnsakp som jeg oppfatter som grunnleggende og unødvendig å si noe om.
Jeg synes det du påpeker er meget interessant, siden det første jeg la merke til på PreKlinisk, etter den forventet høye andelen jenter naturligvis, var hvor overraskende mange hijabbrukere det var blant medisinerstudinnene.
Kvinner som bærer hijab frivillig, signaliserer meget tydelig at de har en egen identitet og en annen kulturell bakgrunn, og oppleves som vanskeligere å komme i kontakt med enn sine søstre med samme kulturbakgrunn som ikke bruker hijab. Personlig lurer jeg på om hijab er til hinder for lege/pasientforholdet ved å fremheve forskjeller og hindre identifikasjon, som kan være viktig for å få pasienten til å åpne seg.
Ellers har jeg hatt stor glede av å lese bloggen din og de betraktningene du kommer med! Stå på!
Sigrun: Ville du sagt nei til å bli undersøkt av en hijabkledd lege hvis du fks. ble akutt innlagt i en somatisk avdeling?
Ellers er jeg enig at man bør ha kunnskap om religion og teologi, særlig når problemstillinger rundt dette er årsaken til at pasienten søker hjelp.
Da får man skaffe seg kunnskap hvis man ikke har det.
Jeg sysler med en post om dette i forbindelse med erfaringer rundt min søster Tina. Vi kommer fra et kristenreligiøst miljø som ingen av oss idag er en del av eller ønsker å være en del av. Likevel opplevde Tina at dette ble brukt som en forklaring på hennes plager, ofte med store misforståelser og
liten evne til å bruke informasjonen konstruktivt.
Mette: det høres ut som om du har fått hjelp. Hvordan gikk du frem? Intervjuet du de mulige behandlere?
Elsker bloggen din, selv om det er så som så med dine oppdateringer 😉
Egentlig er jeg lei av at man alltid skal mene det politisk korrekte. Jeg bryr meg «katta» om legen min har hijab eller ikke, sålenge hun/han kan faget sitt.
Men helt ærlig- jeg håper ikke at innvandrerne okkuperer alle statusjobbene i framtiden.. Blæh 🙂
Det gjør meg ingenting å bli undersøkt av en lege med hijab eller turban, så lenge han eller hun er dyktig.
Problemet blir jo når det kommer inn pasienter som ikke klarer å gjøre seg forstått på norsk, og en tredjeperson må inn for å oversette. Ofte er dette et familiemedlem, gjerne en ungdom, og hva skjer så med taushetsplikt og retten til et privatliv? Det er ikke alt man ønsker å dele med andre enn legen.
Jeg har forstått en del både psykiatrisk og somatisk personell på min arbeidsplass dit hen at misjonsbefalingen står over norsk lov. «Det gjelder tross alt evigheten». Mulig dette er spesielt for min landsdel.
For meg personlig ville det vært lettere å forholde meg til hijab, som er en klar og tydelig markering, enn til de som jeg vil mistenke ber for meg på fritida eller i det jeg går ut fra konsultasjonen. Og jeg vil gjerne ha dyktige, muslimske jenter ut i jobb, gudene (sic!) skal vite vi har bruk for kompetansed de har. Men samtidig trenger jeg som syk å kunne forholde meg nøytralt.
På bedehuset jeg frekventerte som barn, ble vi oppfordret til å bli sykepleiere hvis vi ville bli misjonærer, det var så nyttig å ha i bunn.
Jeg vet at dette ikke er en del av virkeligheten en gang i store deler av landet, men her hvor jeg bor må man alltid være klar over hvilket kirkesamfunn / bedehus folk tilhører før man kan tillate seg å tro at noen vil stå på din side, enten det gjelder forhold på jobb, nabotvister eller priser på håndtverkertjenester. Eller hvor lenge du må vente på håndtverkeren, for den saks skyld. «Brødre» går jo foran, må vite.
Er helt enig med det du sier her, vi kan ikke nekte noen å følge deres religion eller kultur! =)
Fantastiske betraktninger. Vi skal ha så lite fordommer og likevel møter vi oss selv i døra i møtet med noen som ikke «passer inn» i det lille verdensbilde vi har skapt oss.
Tilbaketråkk: Vær forsiktig lille finger hva du skriver « Livet leker
En liten kommentar til et veldig fint blogginnlegg:
Diskusjonen om hvorvidt en religiøs/religiøst uvitende lege/psykolog (evt. andre behandlere).
Vi finner det svært lite (kommer ikke på passende ord) å knytte dette til om vedkommende har et kors eller davidsstjerne eller bærer hijab eller turban eller kastemerke for den saks skyld.
Vi har opplevd drosjesjåfører og leger og psykologer (for å ta tre muligheter) som har vært kledd «ulastelig» men like vel benytta situasjonen der vi var «låst» til å predike sin tru, sine fordommer, sine ideer.
Vi har også opplevd at n, som er garantert ateist av hardcoretypen, har søkt hjelp hos en katolsk tjeneste i Norge.
Og det uten å bli påprakket noe som helst religiøst.
Å diskutere utseende, ytre attributter er meningsløst; nei det er noe mye mer alvorlig. Det er å ta oppmerksomheten bort fra det som er vesentlig.
Interessant blog.
Kom over den via 9na.
Hijab eller turban?
Mitt første møte med en lege i Turban fikk jeg i Singapore for 14 år siden. Han utførte ultralyd og undersøkte om hjertet var perforert etter at operatøren under PCI hadde vært «too greedy» for å blokke en av proppene i kransarteriene.
Det var et mindre sjokk enn den Cardiologen som behandlet meg etter det første hjerteinfarktet. Han valset rundt i blomstrete Hawaii skjorte kun knappet med en knapp over navlen. Det viste seg imidlertid at prof Arthur Tan var en av Singapores absolutt mest kvalifiserter hjerteleger og jeg kan nok takke han for at jeg lever i dag.
Så klær (eller ikke nå i sommer»varmen») viser bare at vi er full av forutinntatte holdninger.
Jeg har imidlertid enda tilgode å bli behandlet av en lege i hijab og vet vel heller ikke om det er mulig av religiøse grunner.
Fortsett med bloggingen og god sommer
hei, bar en 16 år gammel jente her. Jeg likte godt veldig dette blogginnlegget selvom det er 9 år gammelt haha. Her er jeg, en ung muslimsk jente som ja bruker hijab, og er usikker. Det har alltid vært min drøm å studere medisin, å bli lege, men usikkerhet har alltid stoppet meg. Har alltid vært redd for å ikke bli godtatt som lege. At folk ser ned på meg og/eller mine ferdigheter på grunn av min kulturelle og religiøse bakgrunn. Selvom jeg ikke bruker Hijab kan man selv fortsatt dømme meg utifra hudfargen min. Jeg er vel ikke i Norge fordi jeg bare vil. Jeg er vel her fordi foreldrene mine ville at jeg skulle ha en fremtid og et bra liv, vekk fra krig. Og her har jeg sjansen til det, så jeg skal selvfølgelig ta sjansen. Jeg valgte selv å bruke hijab da jeg var 14 og synes ikke det er det som burde kjennetegnet meg, jeg vil at hvis jeg noen gang blir lege at andre ser på meg pga mine ferdigheter. Jeg selv dømmer aldri noen utifra deres etnisitet, kulturell eller religiøs bakgrunn. Derfor ønsker jeg at ingen dømmer meg utifra det.
vet det er lite poeng i kommentere NÅ, men likte veldig dette blogg innlegget :))
Av en eller annen grunn abonnerte jeg på svar til dette innlegget.
Jeg jobber selv på sykehus, og vil bare si at du er sterkt etterlengtet med dine ekstra kunnskaper. Etter all sannsynlighet kan du et ekstra språk, du har innsikt i en ekstra kultur, og du er åpenbart målbevisst i og med at du bare er 16 år gammel og allerede reflekterer så godt. Fortsett slik, og masse lykke til. Velkommen som kollega om noen år!
(Og velger du å bli fastlege i stedet, er det enda mer bruk for deg der!)
I det store og hele synes jeg forøvrig det virker som det er mindre tanker rundt ulik religion hos kolleger jo høyere opp i utdanning man kommer, men det kan godt hende at jeg er «biased» der. 😉