Av og til blir jeg irritert på en pasient. Jeg klarer ikke å finne noe bestemt mønster i dette. Det er ikke de som skjeller meg ut eller ikke kan eller vil samarbeide, for det er det endel av.
Her forleden kom det en kvinne i femtiårene til meg. Hun skulle få utført et lite inngrep og hadde med seg en venninne.
Hun virket som en oppegående dame og jeg begynte å forklare hva som skulle skje. Denne kvinnen ble mer og mer urolig og virket på en måte litt teatralsk. Dette oppfattet jeg som vanlig nervøsitet og prøvde så godt jeg kunne å berolige uten at det virket. Plutselig uten noe egentlig forvarsel kjente jeg meg irritert. Jeg sa imidlertid ingenting. Av erfaring vet jeg at irritasjonen går over og jeg ønsker ikke at pasientene skal merke min irritasjon. Noe de selvsagt gjør på en eller annen måte. Jeg kan heller ikke tenke meg å be folk ta seg sammen, selv om jeg kan ha god lyst til det.
Strategien blir å vente litt. Hos meg ligger de som regel på en benk under undersøkelse og prosedyrer.
Dette å bli lagt flatt ned fører ofte til at pasientene blir ekstra sårbare og forsvaret deres svekkes.
Denne kvinnen begynte å hulke høyt da hun la seg ned og min irritasjon ble sterkere. At det gråtes endel er heller ikke uvant for meg og som regel synes jeg at pasienetene er utrolige til å takle situsasjonen de er i. Mye bedre enn meg selv de gangene jeg er pasient.
Nå begynte jeg å spørre om det var noe spesielt som plaget henne og vurderte i mitt stille sinn å få en sykepleier til å hente noe beroligende slik at jeg kunne få gjort det jeg skulle.
Hun roet seg imidlertid da hun begynte å si hva som plaget henne. Hun var ikke bekymret for inngrepet, men hadde ikke vært i nærheten av sykehuset siden hennes sønn var innlagt for noen år siden og døde
etter en aggressiv kreftsykdom tidlig i 20-årene. En søster og begge foreldrene døde av kreft kort tid etterpå. Det var hennes eneste barn.
Da hun fikk sagt dette endret hun seg og tørket tårene. Hun var klar for resten av undersøkelsen.
Jeg sa ikke mye i løpet av denne tiden. Det tror jeg heller ikke var nødvendig og irritasjonen var blåst bort. Jeg skammet meg også. Jeg var (feigt) glad for at jeg hadde grepet situasjonen an slik jeg faktisk gjorde. Det kunne gått galt i vår kommunikasjon. Pasienten takket meg etterpå slik de fleste gjør og jeg var klar for neste pasient. Litt klokere håper jeg.
legelivet fra innsiden 
slik man blir kjent med seg selv:) på andre..
Jeg må bare si at jeg virkerlig liker bloggen din. Jeg håper du kommer til å skrive mye fremover 😀
Det ligger så mye i oss, det kan være så mye historie som er vanskelig å formidle og som kommer til uttrykk… Så bra at situasjonen ble slik at hun fikk det ut og ble rolig igjen!!
All respekt for den kompleksiteten du møter i din hverdag og evnen til å takle den!!
Velgjørende lesning.
Selv er jeg farmasøyt og treffer pasientene når de ikke er fullt så sårbare. Likevel, det er ikke den arenaen de trives best i (med noen unntak..). Det kan være greit å ha i bakhodet når man skal veilede i legemiddelbruk.
Fin blogg du har.
Liker bloggen din veldig godt!
Som sykepleier i mange år kan jeg veldig godt forstå hva du beskriver, og kjenner på mine egne følelser i det du skriver om.. Men selv er jeg ikke så flink til å beskrive dem slik du gjør!
Godt aa lese innlegget ditt. Igjen. Jeg tror ofte slike ting har med erfaring aa gjoere ogsaa; naar man av erfaring VET at litt av hvert kan ligge bak folks oppfoersel, blir det enklere aa ikke la seg ergre saa raskt – kanskje ergrelse er et uttrykk for at man kjenner igjen at det er noe uuttalt der og man vil gjerne vite hva det er? Jeg vet ikke. Men du loeste det bra!
Hei,takk for respons. Merker at det er motiverende at dere ikke bare leser men også tar dere bryet med å kommentere.
uNE: så sant,så sant.
virrvar: hei igjen. Hyggelig at du leser bloggen. Du er på alle måter et unikum i bloggverdenen med dine mangeslungne betraktninger, kunnskap og inn til benet ærlighet.
SerendipidyCat: Hei igjen til deg også. Du har helt rett i det du sier. Jeg var heldig denne gangen, men jeg har mange eksempler på at jeg har bidratt til uheldige samhandling med pasienter fordi jeg var stresset eller ikke tok meg tid til å lytte.
Titta:velkommen hit og takk.
Synline: du er jo på mange måter i samme bransjen. I tillegg må du jo lese kråketær og ufullstendige resepter. Sikkert irriterede, men det blir vel bedre når det meste skrives maskinelt.
merethesverden: ja,vi påvirkes intenst av jobben vår på det følelsesmessige plan. I tillegg skal vi jo yte god behandling uavhengig av våre fordommer og egne reaksjoner. Skriv om din hverdag davel. Det hadde vært spennende.
Alter Ego: takk til deg også. Jeg opplever også at det blir enklere når man har fått erfaring. Ikke minst når det faglige er på plass, slik at man kan løsrive seg fra tankene om det rent praktiske og faktisk gi seg tid til å la pasientene formidle følelser. Dette har tatt lang tid for meg fordi man som uerfaren lege hele tiden går med hjertet litt i halsen og er redd for å gjøre feil.
Veldig fin blogg. Mye intressant å lese.
Har jobbet som legesekretær i mange år. Min far er lege, så man kan si jeg er vokst opp med mange av disse tingene. Gleder meg til å følge mer med i bloggen din.
Temaet du skriver om her må jeg si er viktig.
Jeg har ofte beundret min far for ikke å klikke i vinkel på mange pasienter. Jeg ble ofte så irritert at jeg hadde problemer med å skjule dette. Noe som er høyst uproft, selvfølgelig. Men etter som tiden gikk skjønte jeg jo at som regel hvis jeg ble irritert så var det som regel et underliggende problem, som du beskriver her.
Erfaring gjør en jo klokere da.