Tina er en kvinne på 35 år. Siden hun var 15 år har hun hatt en psykisk lidelse. Eller flere fordi Tina har, i løpet av alle årene som har gått siden hun kom i kontakt med psykiatrien fått flere skiftende diagnoser. Ulike behandlere har kommet med nye hypoteser med dertil utprøving av medikamenter.
Hun har blant annet prøvd litium, nozinan, hibanil, valium, sobril, stemetil, haldol, effexor, rivotril, seroxat, zyprexa, trilafon, tegretol, leponex, truxal, orap, vallergan, risperdal.
Da Tina var 15 år begynte hun å vandre ute om natten. Utallige netter gikk hennes foreldre ut for å lete etter henne. Hun vandret formålsløst rundt og kunne ofte ikke gjøre rede for seg. Da hun var 16 år ble hun tvangsinnlagt, men etter 3 dager skrevet ut uten videre oppfølging. Dette pågikk i årevis. Samtaleterapi ble forsøkt uten effekt.
Etterhvert begynte hun å sett fyr på ting og hyppig ringe politiets eller brannvesenets nødtelefon. Det er ikke få telefoner som er beslaglagt av politiet i årenes løp. lldspåsettingen utviklet seg og Tina fikk flere dommer pga av dette. Tina har sittet uker i strekk på glattcelle og hun har sonet flere dommer for ildspåsettelse og telefonterror mot politiet. Tina er heller ikke den som får mest sympati i behandlingsapparatet. Hun er stor, sterk og tykk. I tillegg kan hun være svært aggressiv og har brakt mange døgn i beltesengen når hun har vært innlagt i akuttpsyiatrisk avdeling. Hun fremstår ofte som selvopptatt og manipulerende, også for sine nærmeste.
Tina har også drevet med uttalt selvskading og har vært innom legevakten for å få sydd kutt på armer og ben.Tina er en intelligent kvinne og kan godt ordne opp for seg hvis det trengs. Ved en anledning ble hun innlagt i en langtidspsyiatrisk avdeling. Hun greide raskt å få kontrollkommisjonen på banen og ble utskrevet fordi hun ikke fylte kriteriene for tvangsbehandling. Hun var ikke psykotisk. Hun havnet da rett på glattcelle etter ildspåsetting.
Tinas foreldre har i disse årene spilt en stor rolle. De deltar i planlegging og videre oppfølging hver gang Tina skrives ut. Hvis hun har fått lov til å bli innlagt. I tillegg fengselsbesøk og store og små oppgaver som å bringe toalettartikler og klær til fengsel eller sykehus, betale regninger og snakke med behandlingsapparatet for å få henne innlagt når hun har det vanskelig. Kontakt med sosial og trygdesystemet samt advokater og rettsakkyndige.
Sorgen og fortvilelsen for Tinas familie er vanskelig å beskrive. Det er også sterk skamfølelse. Foreldrene er nå blitt gamle og har ikke den utholdenheten som kreves for å følge opp Tina. Tinas søsken har vært sterkt involvert og det har til de grader preget familielivet.
Tinas problem er at hun faller mellom to stoler. Behandlingsapparatet har ofte avvist henne fordi de ikke oppfatter henne som psykotisk. Nytteverdien av en innleggelse anses lite og kan virke mot sin hensiktblir det sagt. Om hun i sin ubalanserthet gjør kriminelle ting, må kriminalvesenet tar hånd om henne fordi psykiatrien ikke kan eller vil.
Dette bringer meg inn i diskusjonen rundt pasienter som nettopp både er kriminelle og psykisk syke. Eller er ikke Tina syk? Syk nok? Hun er utvilsomt kriminell i perioder.
En person med en alvorlig atferdsfortyrrelse med akutt forverring har ikke noen garanti for å bli tatt hånd om i psykiatrien. Tina har mye angst og går også inn i dype depresjoner. Av og til er hun også manisk. De siste årene har hun vært psykotisk i tillegg. Handlingene hennes er jo ikke akkurat preget av rasjonalitet. Hun ble ettterhvert uføretrygdet med en psykisk lidelse som årsak. I somatisk medisin vet vi jo at mange lidelser er uhelbredelige. Det er trist, men ingen krever at legene skal helbrde de uhelbredelige. Så gjenstår det lindring og symptombehandling. Slik er det også i psykiatrien. En atferdsforstyrret mann som stikker og dreper noen med kniv er nødvendigvis ikke psykiatriens problem. Han er kanskje ikke mulig å behandle og da er det politiets og rettsvesenets oppgave å ta hånd om ham. Politiet har imidlertid et annet syn på saken. Og almenheten. Det må jo være psykiatriens skyld hvis noen blir drept av en psykisk ustabil person? Psykiatrien sliter med disse problemstillingene. Tvangsbehandling og innleggelse skal jo ha en hensikt. Det skal også lovhjemles. Pasienten skal bli bedre, helst frisk. Hva når dette ikke er mulig? Hva med de kronisk ubehandelbare?
De siste årene har imidlertid Tina fått behandling som nytter. Hun fikk en lege som prøvde å tenke nytt. Hun fikk et fast sykehus å forholde seg til med kjent personell rundt seg. Faste innleggelser med noen ukers varighet og mulighet for å få lavterskel tilbud har gjor henne mer stabil. Endel tilstander med alvorlige atferdsproblemer brenner ofte noe ut. Det har det gjort for Tinas del, men hun er et meget ulykkelig menneske. Slike som henne oppfattes ikke å ha noen særlig verdi i samfunnet. De gjør ikke nytte for seg, men er storforbrukere av knappe ressurser. Men Tina har jo ikke valgt livet eller dette livet selv. Hun ønske å delta i det normale livet, men får det ikke til.
En gang spurte hun sin mor om hun hadde valgt abort hvis hun visste hvordan Tina ville bli.
Tina er forøvrig min søster.
legelivet fra innsiden 
En sterk historie. Takk for at du deler.
Det er sårt å se hvordan hun sliter med dette selv og hvordan hun påfører familien mye smerte.
Du virker som en enestående bror tross alt.
Det synes på måten du skriver dette på.
Takk for det tordenlill.
Enestående er jeg langt fra.
«Tina» sitter forøvrig her sammen med meg og leser psykiatribloggen er oppe og går. Hun ønsker selv å formidle noe om sin situasjon, så posten er også fra henne.
Hun er litt flau men også spent på om det kommer noen kommentarer.
Sterk historie. Modig av Tina å tørre å stå frem. Kjenner meg igjen i bli sendt-hit-og-dit problematikken i helsevesenet, bra noen turte å tenke annerledes.
Hei nessie(fra Tina)
Jeg vet at denne historien er fæl, også fordi jeg har gjort fæle ting. Heldigvis er ingen blitt fysisk skadet av det jeg gjorde, andre enn meg selv. Men jeg kan ikke annet enn å tenke på om ting hadde vært annerledes om jeg hadde fått hjelp tidligere. Kanskje hadde jeg sluppet å sitte i fengsel hvis noen hadde godtatt at jeg er først og fremst syk. Ikke kriminell.
Livet mitt er på mange måter forbi. Jeg er blitt så gammel at jeg aldri kan tenke på å få en jobb eller gjøre noe bra for noen. Det er jo det jeg vil.
Kanskje er det måter å gjøre noe bra for noen selv om det ikke er en vanlig jobb?
Jeg har en bror som sliter med mye av det samme som Tina, og som pårørende er det følelsen av avmakt som er den vanskeligste å takle. Spesielt overfor psykiatrien som etter min mening behandler syke mennesker umenneskelig. Jeg merker på min bror at han blir sykere av å bli degradert til kun «pasient» , og fratatt enhver personlighet. Man skal ikke la andre definere hva som er et godt liv, der er jeg er helt enig med frøken martinsen.
Dette var veldig sterkt, vondt…å høre hvordan det er mulig å falle mellom de ulike stolene og ikke få hjelp. Man blir veldig maktesløs, jeg kan bare si at jeg håper på Tinas og deres vegne at det finnes noen som _kan_ hjelpe og at Tina får en støtte slik at hun kan bygge opp mening og glede med tilværelsen.
Jeg blir alltid så glad når andre våger å dele historiene sine. Taushet ødelegger alt, åpenhet skaper forståelse og samhørighet.
I tillegg er jeg i positivt innstilt i dag og vil gjerne si at «det er aldri for sent» ifht hva du drømmer om å få ut av livet ditt. Ok, kanskje drømmen om familie, egne barn og fast jobb har fløyet. Men det finnes andre drømmer og andre måter man kan kan gjøre noe bra for noen. Fast jobb er høyst overvurdert som vurderingskriterie ifht egenverdi. Jeg er sikker på at bare med å dele denne historien har du gjort noe positivt for andre.
Selv har jeg vært både deprimert og fått en kronisk halvsjelden sykdom som gjør at jeg har måttet justere en del av mine drømmer og planer. En periode var det vanskelig fordi jeg knuget så veldig på «jamen – det er jo SÅNN» jeg vil gjøre. Nå har jeg blitt flinkere til å skaffe meg ønsker innenfor de rammene livet har gitt meg.
Lykke til – til dere alle sammen.
Ja, enig med det andre – dette var sterkt å lese, og tøft av deg, Tina. Jeg har (heldigvis) ikke hatt mye omgang med psykiatrien – og synes derfor det er flott at noen forteller oss utenfor hvordan det er og fungerer når man faller mellom stolene i behandlingsapparatet.
Jeg tenker; så vondt å være Tina, og så vondt å være hennes nærmeste.
Det er noen som faller mellom to stoler. Jeg har vært borti flere i min jobb (som farmasøyt) som havner mellom de to «stolene» psykiatri og rusmiddelbruk. Disse er også veldig vanskelig å hjelpe.
Men det betyr ikke at man skal la være å prøve.
Lykke til videre, Tina. Jeg har tro på at livet kan ha mye fint i vente til deg. Nå når du har det bedre kan det kanskje være lettere å finne det som er fint.
Men, når du deler dette gjør du noe veldig bra for noen. Det er ikke helt vanlig å få lese en slik historie, i alle fall har ikke jeg opplevd det ofte.
Bloggemediet er virkelig helt glimrende, jeg lærer så mye 🙂 Takk!
Lykke til Tina og Tinas bror. Jeg håper dere får oppleve at grensene for hva som blir regnet som «det normale livet» blir romsligere.
PS: -det er nettopp det som er noe av det jeg mener denne historien bidrar til, -å gjøre grensene romsligere, altså.
En linje fra Tramteateret durte inn i hodet mitt da jeg leste Tinas ord:
«Ingenting er for seint»
Det er aldri for sent å få seg et rikt og leveverdig liv. Og da kan faktisk vonde opplevelser vise seg å bli en rikdom å øse av.
Jeg slutter meg til ‘lykke til’-ønskene!
Tina; du har gjort noe godt for meg ved å dele din historie med meg 🙂
Dette var sterkt å lese. Jeg ble glad da jeg kom til slutten av innlegget og forsto at «Tina» nå får bedre hjelp enn hun har fått før.
Og nå til deg, «Tina»: Du er 35 år, bare 35 år. Du kan fortsatt få mye ut av livet.
Det å kunne røre andre mennesker med historien din, få andre til å tenke en tanke de ikke har tenkt før, er mer enn de fleste utretter i livet. Og det har du allerede gjort. 🙂
Lykke til videre!
Veldig sterk lesning. Takk for at dere begge velger å dele historien med andre!
Tusen takk til dere som har tatt dere bryet med å kommentere posten. Tina ringte meg på jobben idag for å be meg lese hva som ble sagt. Hun takker dere og er rørt over kommentarene. Hun sier at hun for første gang på mange år kan tro at det fortsatt er muligheter for henne. Alt dette fordi noen fremmede ikke betrakter henne ut fra et tykk journal, men som et menneske med muligheter. I prosessen med å skrive dette har også jeg og Tina snakket sammen på en annen måte enn tidligere.
Selv ser jeg jo godt at Tina har vært vanskelig å hjelpe. Jeg har følt på sinne og maktesløshet, både rettet mot Tina og behandlingsapparatet.
At en ung idealistisk lege så for seg at Tina kunne hjelpes og våget å tenke nytt er vi utrolige takknemlige for. Han møtte da også mye motstand fra kolleger da han satte igang.
Der slo dere bunnen ut av meg. For en tekst. Og for en historie. Jeg har lyst til å klemme både deg og søsteren din over Internett. Jeg burde sagt noe smartere her. Igjen, jeg tror andre har skrevet det bedre enn meg over.
Faste rammer og godt samarbeid med alle involverte – spesielt sykehus/annenlinjetjeneste er en god resept. Det har jeg også erfaring for.
Ansvarsgruppemøter med fastlege, psykiatrisk sykepleier, NAV, arbeidsgiver, familie eller hvem som nå måtte være involvert – med jevne mellomrom – er absolutt verd tiden. Det sikrer at alle jobber i samme retning, alle vet hva de andre driver med og pasienten føler seg bedre ivaretatt enn hvis det ikke foreligger noen plan for noe som helst.
Dette har i alle fall vært resepten for de av mine psykiatriske pasienter som har klart å få et liv de selv trives med og som ikke fører til stadige innleggelser.
Lykke til begge to!
hildeG, den «medisinen» du foreskriver forutsetter vel at den det gjelder forstår at han/hun er syk og trenger hjelp? Min erfaring som pårørende er at den forståelsen svikter grassalt hos den syke i sykdomsperioden. Manglende selvinnsikt er jo en del av diagnosen til mange psykisk syke mennesker. Når pasienten ikke selv forstår at han er syk, hva har man da har å stille opp med, utover paragraf fem, tre og diverse andre tvangsparagrafer?
Du har rett i det, M – folk som ikke selv forstår at de trenger hjelp – i det minste når de ikke er helt akutt syke, er bortimot umulig å hjelpe utover å drive brannslukking.
Til Tina.
Livet ditt er ikke forbi. Om du visste hvor mye ting kan forandre seg – på et år, på to år, tre år…Også for en som har vært svært psykisk syk… Så ville antageligvis livet ditt allerede vært litt bedre. Kanskje du ville våget å håpe på at dette også ville gjelde deg.
Det gjelder nemlig meg. Etter mange år i psykiatrien – ut og inn av akuttpsykiatrisk – er jeg nå på vei ut av psykiatrien for godt, og glad for det.
Jeg håper du våger å tro på det, jeg håper du klarer å finne en kjærlighet til deg selv som kan være drivkraften i et arbeid med å forandre dine negative mønstre litt etter litt. Det virker som en uoverkommelig oppgave, men i virkeligheten er det små, små valg i små, små øyeblikk, som utgjør den store forskjellen. De små øyeblikkene hvor du kan velge, velge å ta skrittet utenfor den båsen du selv og andre forventer at du skal handle innenfor. De små øyeblikkene hvor du kan tenke, nei – i dag gjør jeg ikke sånn og sånn selv om jeg har det vondt, i dag velger jeg å gjøre annerledes.
Selvfølgelig er det ikke gjort på en to tre, men all forandring er forandring.
Du skal se at en dag står du der og tenker; Jeg har forandret livet mitt, jeg har det mye bedre.
Slik som jeg sitter her nå, og smiler. For to år siden var det utenkelig at jeg skulle sette meg ned og komme med råd til noen og oppmuntre deres håp. Jeg var så fastgrodd i destruktive mønstre at jeg ikke kunne forestille meg et liv hvor den sjelelige smerten bare dukket opp nå og da, («som hos normale mennesker») Ikke ville jeg kunnet forestille meg et liv uten psykiatrien, den tanken ville rett og slett skremt vannet av meg.
Vi mennesker er utrolig sterke, men det er ikke alltid vi kjenner vår egen styrke eller åpner opp for den. Noen av oss visste aldri at den var der.
Jeg håper virkelig du kan samle mot nok til å se, og stole på, din egen indre styrke – og egenkjærlighet nok til å la den virke til det beste for deg.
Du tenker helt sikkert «Hun som skriver dette var sikkert ikke så syk som meg» eller «Hun er sikkert mye modigere/flinkere/ressurssterk enn meg». Da lar du destruktiviteten din ta fra deg det viktigste og mektigste vi har i livet; Håp.
Hva om du i stedet tenker; «Om det var mulig for henne er det mulig for meg. Kanskje jeg også kan få et godt liv?
Da vil det uansett være som et lite mirakel, eller hva?
🙂 Lykke til, og mange gode ønsker til deg og din familie.
Takk for at jeg fikk lese dette! Takk til broren for at du delte, og ikke minst; Takk til Tina for at broren din fikk lov til å dele. De som mener at å lese / skrive blogger er bortkastet tid, de vet ikke hva de snakker om. Dette er folkeopplysning, dette burde være pensum i diverse psykiatriutdanninger, sosionomer o.l.
Og, det er alltid håp, Tina! Du er ikke for voksen til at ditt liv kan bety noe for andre. Dine erfaringer kan brukes til noe godt for andre mennesker, ditt liv har mening!
Lykke til!
Takk til Tina og hennes bror. Jeg er selv pårørende og har vært det i hele mitt liv. Jeg hadde en mor som var alvorlig psykisk syk og jeg har en søster som er alvorlig psykisk syk.
Jeg er så opptatt av å rive ned alle tabuer som eksisterer rundt psykiske lidelser og det har dere så til de grader bidradd til i denne bloggartikkelen.
Jeg skjønner godt at det å skrive denne bloggartikkelen har bidradd til å endre forholdet mellom dere. Jeg opplevde at da jeg turde å være ærlig overfor min søster og fortelle hva hennes sykdom gjorde meg meg, i stedet for å skulle skåne henne ved å ikke si noe endret vårt forhold seg også . Hun forteller at det er trygt og interessant når jeg forteller om mine følelser, opplevelser og tanker. For meg har det ført til at jeg istedet for å oppleve at min søster (iallefall i perioder) er en forpliktelse og en belastning, nå opplever henne som en glede. Ikke minst klarer vi nå i større grad å ta vare på kjæligheten som er så viktig.
Og Tina: Husk at alt kan brukes til noe. Min søster holder foredrag for helsepersonell om hvordan det er å være alvorlig psykisk syk, hvordan det oppleves å bli tvangsinnlagt når du er psykotisk. Dette har økt helsepersonells forståelse. Du har begynt å bruke din unike erfaring til noe ved å være med på denne artikkelen. Kanskje du kan fortsette å bruke den?
Heisann!!
Utruleg sterk historie, og så flott at dokke vågar å dele den med oss:0)
Eg er sjukepleiar på ein sjukeheim, og driv for tida å skriv oppgåve om brukaratyrte plassar. Var på sjukepleiekongressen der eg høyrde foredraget til psykaitisk sjukepleiar Bjarte Sælevik som jobbar på Jæren på ein post som vert kalla K2.
Her har dei brukarstyrte plassar som er eit lavterskeltilbod til kjende brukarar på posten. Dei som har kontrakter kan ta kontakt direkte på sengeposten når dei treng, det, og kome direkte inn utan å gå vegen om fastlege eller legevakt. Det har vore ein suksess der, og antall liggesøgn for pasientane er gått ned, og frå å vere ei avdeling med mykje tvansinnleggingar og tvangsbruk har det no blitt ei roleg avdeling der stikkorda er tillit og autonomi. Beltesenga har ikkje vore i bruk på 2 år. Det har vore presentert ein studie om dette i Legetidsskriftet.
Stå på vidare begge to, og Ynskjer deg alt det beste, Tina….
Klem
Hei Tina og Gulsnare!
Først; tusen takk for dette viktige innlegget! Det rører noe dypt i meg når mennesker tør å gi av seg selv på denne måten. Å kanskje gruglede seg til å trykke på publiseringsknappen, men likevel faktisk gjøre det! =,o) Jeg har mistet ordene mine på veien her, men ville kommentere likevel for å si det jeg ikke har ord for.
Og Tina, det er NÅ livet ditt begynner! Det kommer til å gå opp og ned som det gjør for alle andre også, men du kan få til det DU ønsker! Ha tro på deg selv!
Gulsnare; kanskje kan Tina få være gjesteskribent her hos deg, eller opprette egen blogg? Det hadde jeg likt.
God helg!
Takk for at dere delte denne historien med oss. Jeg vet ikke hva jeg skal si, sitter vel med noe av den samme følelsen som Virrvarr skriver lenge oppe i kommentarfeltet.
Jeg håper det blir bedre.
Takk igjen.
Takk til dere begge, et sterkt søskenpar som utfyller hverandre til hjelp og glede for oss lesere.
Takk for en åpenheten.
Du/dere rører ved andre når dere forteller.
Takker for de siste kommentarene. At pårørende kommenterer er spennende. De er en glemt gruppe.
særlig barn av psykisk syke.
Jeg har spurt Tina om hun vil svare litt, men hun orker ikke akkurat nå.
En spesiell takk til -en med håp-
Det varmet.
Jeg ble også innlagt, på 20 års dagen min… jeg likte det for der følte jeg meg normal… jeg mente selv at alle der var så mye verre enn meg og jeg hadde en unnskyldning for å ikke sitte alene på bursdagen min. Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver dette her, jeg burde sagt det til vennene mine som ikke vet noe, men mennesker dømmer, og jeg dømmer allerede meg selv nord og ned og jeg er redd for at jeg aldri blir frisk, at jeg alltid må holde tankene mine hemmelig og at jeg alltid vil ha det vondt inni meg mens jeg smiler utenpå…
Håper det går bra med dere, og at Tina holder håpet og motet oppe.
Du har en flott blogg, jeg håper virkelig du fortsetter med å skrive. Det er behov for blogger som din – som skaper større forståelse og viser sammenhenger vi ellers ikke nødvendigvis ville sett.
Mine gode ønsker til dere!
Til deg 9cko;
Tvihold på tanken om at det ikke alltid vil være slik, og jobb akkurat nå for å finne ting du liker å gjøre. Alene, eller sammen med andre du liker å være sammen med og får deg til å føle deg verdsatt, hvis du har noen som det.
Husk for all del at det ikke er noen skam å være mye alene i en periode av livet sitt – det er du som bestemmer om det skal være forferdelig eller om det skal være «ok, litt dritt, men det driter jeg i og jeg skal prøve å få noe godt ut av det allikevel» Bruk tiden på å gjøre ting du liker og er flink til, gå en tur i skogen og ta bilder (kanskje opprett en bildeblogg?), utvikle evnene dine, les, lag god mat, skriv, hva som helst bare ikke synk ned i skammen og fortvilelsen over å være alene.
De gode vennene finner du etterhvert, menneskene kommer til deg og du til dem, og du vil få det bedre med tiden. Det gjelder bare å holde ut gjennom de gråsvarte dagene. Stå på.
Takk for et utrolig fint og vakkert innlegg.
Håper det er noen gode dager innimellom.
En periode på altfor mange år var alt helt svart for meg. Jeg opplevde det som at jeg vandret i en labyrint, helt uten lys, helt uten mulighet til å komme ut.
En klok person sa at der hadde hun også vært. Men så hadde hun begynt å se etter litt lys i små vinuder og sprekker i veggen – og ikke bare lengte etter veien ut.
Jeg begynte med det samme – og fant.
Og da var det ikke mange år før jeg sto ute i helt åpen luft igjen.
Det er mulig. Det er så mange av oss som har opplevd at det snur. Men jeg tror man må ha noe hjelp utenfra – slik det ser ut til at du har fått. Og jeg tror man må tørre å vise frem de vondeste. Som du også gjør.
Så får man sørge for det man har mistet og gi det den plassen det trenger. Og glede seg over det som er, og det som ligger framfor en.
Beate: takk for nydelig beskrivelse av egen prosess.
Jeg vet at Tina leser responsen på akkurat dette innlegget.
Hei gulsnare. Eg har tilfeldigvis snubla over bloggane dine. Du skriv så godt og personleg. Eg blir glad over å ha så gode kollegaer. Lykke til med arbeidet og skrivinga vidare. Send også gode ønsker vidare til Tina.