Terapiresistente psykiatriske pasienter.

Jul og nyttårsfeiringen har medført på godt og vondt et tettere samspill med mine nærmeste. Godt fordi det gir muligheter til dypere og lengre samtaler, noe som er et stort savn i den daglige heseblesende dont som mitt liv representerer. Lang og mye passiv tid med barna har vært et gode.
Samtidig er det noen som spesielt ser frem til mere aktiv tid med sine nærmeste. Min søster Tina ser nettopp frem til høytiden fordi det da er muligheter for å bringe på banen temaer som ikke alltid er like lett å ta opp i et kort samvær eller telefonsamtale. Mine foreldre som begynner å bli svært gamle har snakket om at det kanskje ikke er så mange julefeiringer igjen for deres vedkommende, selv om de er friske. Deres sosiale sammenkomster har i de siste årene vært hyppig i kirker og krematorier, i begravelser for slekt og venner.

Selv om de gleder seg over samvær med barn og barnebarn er tiden som går en konstant trussel. En mulighet for å dø gammel og mett av dage synes liten. Tanken på hva som skal skje med Tina når de er borte henger som en tung, tung skodde over deres alderdom. Jeg føler sterk medynk med dem, samtidig som det er lite jeg kan gjøre for å lindre denne frykten. Vår erfaring med Tinas lange sykehistorie gjør at man som hennes foreldre har sterk grunn til å frykte den fremtiden de snart ikke skal delta i. Selvbebreidelsene deres er sterke. Hva kunne man ha gjort hvis man visste mer om hvordan Tinas sykdom ville forløpe? Kraftigere innsatts da hun som tenåring ble syk? Stille større krav til behandlingsapparatet, gudene skal vite at de har prøvd og prøver. Dette bringer meg inn i en bloggpost som jeg har syslet lenge med. Hva gjør man med de psykiatriske pasientene som ikke har nytte av terapi?
Jeg omgås mange psykiatere og psykologer. Hoveddelen av min vennekrets består faktisk av mennesker med disse profesjonene. I det siste har jeg hatt samtaler med flere om akkurat dette. Hva gjør man med denne  tildels tause kunnskapen? Fordi mange av dem etterhvert har blitt meget erfarne terapeuter har det blitt mer og mer interessant å ta opp dette temaet. De har gått fra å være ferske optimistiske assistentleger med tro,ofte ubegrunnet på effekten av terapi for de med de alvorligste diagnosene. Noe mange av dem ble advart om av eldre kolleger, men som de i ungdommelig mot, tiltakslyst og idealisme valgte å se bort fra eller ikke tok innover seg.

Tina som har en lang sykehistorie har gjentatte ganger vært i krysspresset mellom de erfarne og de uerfarne. Dette har slått begge veier for hennes vedkommende fordi i den ferske legens iver formidles det også håp. Håp om å komme seg. Kanske få en utdannelse og jobb, i yngre dager. Muligens familie. Alt som vi andre rundt henne har. Etterhvert har disse tingene blitt mer og mer fjerne for henne. Det hun håper nå er å få lengre perioder uten innleggelser og kanskje hjelp til å mestre små ting og unngå dyp angst og depresjon. Dette har hun tildels fått hjelp til i de siste årene, men jeg lurer på om ikke hennes liv er forverret fordi hun og de rundt henne ikke tidligere har fått mulighet til å tenke i retning av lindring og ikke «helbredelse». Dette ble kanskje formidlet av de erfaren legene uten at det har vært klart for oss som står oppe i Tinas situasjon. Jeg vet ikke. Å være tydelige på alvorlig ikke- helbredbar sykdom er vanskelig.
Dette bringer meg inn i en bloggpost som jeg lenge har syslet med. Hvorfor er det lite diskusjon rundt det man kaller for behandlingspotensiale? Enhver assistentlege i psykiatrien støter på dette når det er snakk om akuttinnleggelse. Har du fått en diagnose som det gamle  borderline eller nå ustabil personlighetsforstyrrelse kan det bli vanskelig å innlegges.Denne typen diagnoser setter alarmknappen på når en lege prøver å legge inn pasienter. Disse pasientene er ofte ekstremt ressurskrevende å ha i en avdeling. Nettopp den redusert evnen til å inngå i forpliktende relasjoner gjør det vanskelig for dem å inngå avtaler og innrette seg i det sosiale systemet som også en sykehuspost er . De sliter ut personalet og tar ressurser fra andre like trengende pasienter.
Det samme problemet oppstår i forsøk på individualterapi i mange tilfeller. Man skulle tro at en åpen og kunnskapsrik terapeut skulle kunne møte pasienter med disse diagnosene og gjennom samtaler både komme til en felles plattform om hva problemene består i og utforske mulige videre strategier. I starten kan dette gå bra,men pasientens grunnleggende svake evne til å inngå i gjensidige stabile og gode relasjoner byr på meget store utfordringer. Et indivudualterapeutiske behandlingsperspektiv innebærer ofte  nettopp evne til gode samhandlingsegenskaper, også hos pasienten.Denne gruppen av pasienter blir derfor ofte ansett for å være uegnet for terapi. Dette er altså velkjent,men er lite diskutert. Spesielt når det er snakk om pasienter som ikke får hjelp. Voldsforbrytere innsatt i fengsel,mange har fått diagnosen personlighetsforstyrrelse. Den asosiale ligger tett opp mot den ustabile personlighetsforstyrrelsen i mange tilfeller. Kan de behandles?  I liten grad hvis man leser faglitteraturen kynisk. I private samtaler med behandlere er det mye mer pessisme å spore. Selv om man har fått en psykiatrisk diagnose er det ikke sikkert at det er mulig å behandle. Når disse problemstillingene i liten grad drøftes blant annet i media, blir psykiatrien stående igjen som svarteper. Man roper på behandling som kanskje ikke finnes.
For de kriminelles del er det andre systemer som må følge opp dem. For de andre kunne det etter min mening vært bedre å sette ressursene inn på lindring når sykdomshistorien er blitt langvarig. Å informere pasienten og pårørende om at dette kan vi ikke behandle i streng forstand,men vi kan hjelpe til med å lindre. Kortvarige innleggelser og mye tettere opplegg rundt pasientene når de ikke er i institusjon. Hjelp til å mestre deler av dagliglivet, steder hvor pasienten kan henvende seg og være i rolige faser, vil kunne hindre hyppige og nytteløse innleggelser hvor pasientens selvfølelse ofte bygges ned.
Slike tiltak er det blitt færre av på grunn av knappe økonomiske rammer. Pasientene det er snakk om kunne kanskje ha sluppet innleggelse hvis man hadde et mer omfattende poliklinisk satsning.Ikke minst kunne en tydligere kommunikasjon mellom behandlingsapparatet om hva som faktisk er mulig å oppnå behandlingsmessig, gi pasienter og pårørende mindre skyldfølelse og bedre redskaper til å utforme tiltak som gjør livet lettere. Ikke bruke opp kreftene til å få en type hjelp som ikke eksisterer.

I min verden kalles det palliasjon. Dette begrepet brukes ikke innenfor psykiatrien,men kunne kanskje vært en nyttig måte å tenke rundt de med de mest alvorlige personlighetsfortyrrelsene.

Godt nyttår!

Advertisements

45 kommentarer

Filed under Uncategorized

45 responses to “Terapiresistente psykiatriske pasienter.

  1. June

    Fantastisk innlegg! Tusen takk for alt du lærer vekk. Godt nyttår til deg òg 🙂

  2. Mille

    Jeg synes dette innlegget var alt annet enn fantastisk, men dette bekrefter jo hvilken syn media og helsevesenet har på de som har fått diagnosen personlighetsforstyrrelse. I samme åndedrag nevnes ofte «borderline, psykopat og kriminell».

    Traumatiserte, seksuelt misbrukte mennesker får ofte denne diagnosen. De blir altså sett på som dårligere mennesker med problemer med å opprette stabile, gode relasjoner til andre mennesker og det er intet håp for dem. «Borderliner» har blitt et skjellsord, og jeg skjønner meget godt folk holder kjeft om at de har fått denne diagnosen. Dette er forøvrig også gode mennesker med empati, men som har det vondt pga år med misbruk bak seg. Hvordan kan de få hjelp når de blir møtt med denne holdningen? Dette blir fort retraumatisering. Men kan man protesterte på diagnosen? Neppe, for da får man høre at man er nærtagen pga personlighetsforstyrrelsen.

    Jeg synes ikke det er så ofte man får høre at man kan bli frisk heller. Som regel er beskjeden at du må lære deg å leve med å ha det sånn. Det synes jeg ikke er riktig.

    Jeg lurer på om kollegaene dine noen gang diskuterer om ikke mange av disse traumatiserte «borderlinerne» heller burde hatt diagnosen K-PTSD – hvis man på død og liv skal sette en diagnose? Er det et tema?

  3. Hm. Da jeg var seksten år fikk jeg en tung diagnose, og beskjed om at jeg «mest sannsynlig aldri kunne håpe å bli frisk». Jeg vet ikke om det var så veldig lurt, for å være helt ærlig.
    Noen ganger er håp det eneste mennesket trenger.

  4. Slutter meg til alt Mille skriver.
    Jeg er mektig lei av demonisering av pasienter/klienter, som ofte er tidligere barn som samfunnet sviktet da de var små (vold/overgrep/omsorgssvikt). Kanskje på tide å spørre om det ikke er en negativ holdning overfor dem fra fagfolk, og et manglende fokus på traumer, som er det store problemet?

    Diagnoser burde settes ved konsensus mellom klient og terapeut, om man mener alvor med brukermedvirkning.

    • Salander

      Enig.

      I tillegg forbauser det meg at bloggforfatter snakker om psykiatriske diagnoser som man ikke kan bli frisk av. Klart man kan bli frisk! Schizofreni er vel en av de diagnosene man tradisjonelt har sett på som en sykdom man ikke kan bli frisk av, men man blir det. Ikke alle, men noen.

      En psykiater jeg kjenner sa det så fint: vi vet ikke nå hva fremtiden vil bringe av ny kunnskap på feltet, så han kunne ikke si om noen diagnoser at de aldri ville bli frisk.

      Jeg synes vi alle skal holde oss for gode til å ta håpet fra mennesker som allerede er i en sårbar situasjon. Ja, det kan være vanskelig å komme dit at man fungerer normalt, ja, veien er lang, det vil ta tid og det krever stor egeninnsats + gode støttespillere, men det kan komme til å gå bra! Tar man denne motivasjonen fra mennesker, vil de jo ikke prøve en gang, for det går jo ikke.

      • Vil bare slutte meg til de tre over meg. Mister man håpet er det ikke mye å leve for igjen. Disse personlighets-diagnosene er virkelig skadelige. Skam til psykiatristanden!

  5. Per Son

    Hvis en medisin ikke virker, kan det faktisk være medisinen det er noe i veien med. Og hvis psykoterapeuter har de holdninger («erfaringer») som bloggeren her hevder, er det vel heller ikke rart at folk ikke har nytte av terapi.

    Å bli møtt med negative forventinger og profetier, og nærmest få stemplet «vrang» i panna, er fint lite terapeutisk.

    Det at den eldre garde fagfolk forsøker å helle kaldt vann i blodet på de unge og antatt naive terapeuter, underbygger mitt syn om at her har vi å gjøre med slette holdninger som får lov å spre seg. Når de unge terapeutene etterhvert innser at de eldre hadde rett, kan dette være et resultat av at slike holdninger har virket – over tid – heller enn at de unge nå har kommet til fornuft.

    Motivet om den unge og naive terapeuten som etterhvert innser at den eldre hadde rett, oser forøvrig av vandrehistorie og banale klisjeer.
    For å underbygge negative holdninger – som stigmatiserer mennesker såpass – bør man komme opp med noe atskillig mer tungtveiende enn påstander basert på anekdotisk materiale.

    At ikke problematikken med «terapiresistens» kommunisreres i særlig grad ut av fagmiljøene, er det kanskje en grunn til? Kanskje vi har å gjøre med holdninger som ikke tåler dagens lys?

  6. Tilbaketråkk: Tweets that mention Terapiresistente psykiatriske pasienter. « legelivet fra innsiden -- Topsy.com

  7. Annine

    Jeg får noen tanker om dette med «problemer med å inngå forpliktende forbindelser».

    Når det gjelder å ta beslutningen om at det er dette som er problemet, hvem har da definisjonssmyndigheten?

    Jeg ser for meg at det er svært enkelt for terapeuter og annet personell som ikke makter å forstå det reelle problembildet rundt pasienten å oppleve pasienten som unnvikende og lite «forpliktende» i forhold til personalet, behandlingen, avdelingen etc. Men vi vet vel alle at når vi møter på mennesker vi føler vi ikke er på bølgelengde med, så forplikter vi oss ikke til dem. Vi insisterer jo på å beholde vår autonomi, være lojale mot oss selv og å følge de veiene vi opplever som gagnlige for oss og for den veien vi vil gå. Å være psykiatrisk pasient forandrer jo ikke på denne menneskelige egenskapen vil jeg tro.

    Det er ikke vanskelig å forstå at en pasient på en avdeling som kanskje føler at det egentlige livet jo er på hjemmebane med eventuelle barn, venner og familie utenfor avdelingen, og at den største interessen og lojaliteten ligger her for pasienten. Spesielt dersom pasienten ikke opplever behandlingen som spesielt fruktbar.
    Har personalet på avdelingen tungt for å akseptere at de kanskje ikke er de viktigste i pasientens liv? At de dertil kanskje ikke oppfattes engang som relevante i forhold til problemene fordi pasienten opplever å ikke bli forstått og til og med pålagt forståelser og problemer han ikke opplever stemmer?

    Som pasient vil man prøve å få det bedre og det er feil av behandlerer å fokusere for mye på at pasienten ikke vet sitt eget beste når en pasient ikke virker behandlingsmotivert eller synes å ha problemer med å forplikte seg til samarbeidet med behandlere. Det blir kanskje for snevert å anse dette kun som et utslag av sykdom. For vi velger jo alle våre allierte, våre fortrolige og de vi opplever å komme godt nok overens med til at samarbeid og felleskap vil være fruktbart. Problemet for psykiatriske pasienter kan være at de ofte ikke føler at de kan velge sine behandlere eller samarbeidspartnere. Og om de prøver så får de vel bare nettopp dette stemplet på seg av «forsmådde» behandlere?

    Psykiatrien bør bli flinkere til å stille selvkritiske spørsmål når de opplever at pasienter virker unnvikende og lite behandlingsmotiverte. Det kan hende det er en alldeles normal reaksjon fra pasienen på et behandlingsopplegg som ikke har noe konstruktivt for seg.

    Enhver behandler bør spørre seg selv hvordan hun selv ville oppleve det dersom de følte de kom til kort i forhold til spesifikke mennesker rundt seg og dermed ikke følte det naturlig eller ønskelig å inngå i noe nært og forpliktende samarbeid med dem, la oss si det dreier seg om kolleger som inntar en faglig vinkling man er helt uenig i, og at dette medførte at hun ble beskrevet av kolleganene til å ha problemer med å inngå i forpliktende forhold….!

    Hvem skal få definisjonsretten i slike saker? I psykiatrien er desverre pasienten avskrevet som likeverdig part i slike definisjonssaker til tross for at det er pasientens egen reaksjoner man diskuterer.

    Diagnostisering er noe man kan diskutere for seg. Det er slett ikke alltid at diagnostiseringen har vært god nok eller uansett har noe konstruktivt for seg. Når man så kommer til en behandler eller avdeling med en ferdig diagnose, så fungere denne nærmest som et astrologisk stjernetegn, man blir tolket ut ifra diagnosen. Alle tenkelige årsaker til pasientens handlingsmåter blir innskrenket til å passe inn i symptombildet tilhørende diagnosen. Mange forklaringer går dermed tapt. Og pasienten vil følgelig ikke oppleve behandlingen som konstruktiv. Avhengig av graden av feiloppfatning av pasienetens problembilde, kan man se for seg ulike grader av «samarbeidsvilje» og «forpliktelse» fra pasienten.

    Jeg mener at på dette feltet har psykiatrien grunn til å granske seg selv og ta en time out for å bli bedre på forholde seg til det menneskelige og ikke minst det menneskelige mangfold hos sine pasienter.

    Et kjernepunkt blir å være kritiske til hva man med god grunn kan sykeliggjøre hos pasienten og om behandlingsresistens og behandlers opplevelse av at pasienten viker unna, med nødvendighet er et sykelighetstrekk ved pasienten.

  8. jeg vil bare kommentere borderline biten siden Jeg har borderline og jeg har aldri blitt dømt av leger fordi at jeg har den diagnosen. Jeg har aldri hatt vanskeligheter med innleggelser. Ber man om hjelp, får man hjelp. Snakk om å ta alle under en kam å dømme. Ressurskrevende? Jeg har aldri i mitt liv vært krevende og ingen har i det hele tatt sagt at jeg er krevende fordi at jeg har borderline. De sliter ut personalet? What? Det du skriver her kjenner jeg ikke til. Beklager. Jeg er ressurssterk. Ikke ressurskrevende. Jeg har en fantastisk LEGE som ser MEG for den jenta jeg er og ikke en diagnose. Jeg går til behandling og har hatt kjempe fremgang. jeg har fantastiske behandlere. Jeg er utdannet hjelpepleier. Jeg må bare si, at sånne som du, er grunnen til at man får problemer til å inngå stabile og gode relasjoner når man føler at alle utenfra dømmer en.

    Da jeg fikk diagnosen for noen år tilbake, sa spes.psykologen min til meg at det er fullt mulig å bli frisk! Dette skuffet meg. Virkelig. Skremmende lesning den biten.

  9. Jeg reagerer også på din beskrivelse av mennesker med borderlinediagnose. Hvor i all verden får du DEN informasjonen fra? Eldgamle bøker, eller trangsynte leger? Jeg fikk diagnosen for 5 år siden, og jeg har med hjelp av fine behandlere rundt meg og innleggelser i vonde perioder, blitt så og si frisk. Og tar vi mer ressurser enn andre som trenger hjelpen mer?! Vi har like stor rett på hjelp vi også. Jeg er faktisk sjokkert over din beskrivelse. Du kan ikke ha mye, eller riktig, kunnskap om denne diagnosen og prognosene for hva som hjelper og hva som skal til for å bli frisk.

  10. Tilbaketråkk: Behandlingsresistens og psykisk helse « Bakpost

  11. Sier meg enig med My heart beating og liseliten. Jeg er også såkalt borderline, og kjenner ikke igjen noe av det du skriver. .

  12. Jørgen Lund

    Såvidt jeg kan se er teksten «Terapiresistente psykiatriske pasienter» en rådvill rapport fra innsiden av en familie der et av søsknene har synlige psykiske problemer. Teksten demonstrerer hvordan man i en slik situasjon blir nødt til å lage rasjonaliserende forestillinger om «håpløse tilfeller» eller «skrue løs», nå verbalt modernisert med den proffe termen «terapiresistens». Det kanskje tristeste er at rådvillheten tar skikkelse av en slags medisinsk fagkunnskap, fordi det familiemedlemmet som skriver er lege. Spørsmålet er og blir imidlertid: Har den søstera som lider noensinne fått hjelp og støtte til å rulle opp den barndommen som nødvendigvis ligger bak dette, eller har hun alltid vært omgitt av en strøm av diagnostisk mytologi om «uhelbredelighet» og «terapiresistens», utgitt som omsorg og hjelp?

  13. Tina

    Jeg er Tina.
    Jeg vil gjerne kommentere litt på noen av reaksjonene på denne bloggposten. Først:posten er skrevet med min medvirkning. Jeg opplever ikke at beskrivelsen av de med alvorlige ustabile personlighetsforstyrrelser som en tilstand som min bror nøvendigvis går god for. Han er ikke psykiater. Derimot var denne beskrivelsen klippet ut av en mail som min far fikk da han tok kontakt med en tilfeldig behandler jeg hadde under en innleggelse,hvor han ba om en forklaring på en helt spesiell episode som skjedde under en av mine nylige innleggelser.
    Jeg ville at det skulle fremheves i bloggposten,men fordi det er en del av min journal var min bror usikker om det var riktig å fremheve akkurat det. Ingen som har adgang til internett kan betvile at denne beskrivelsen passer med det diagnosesystemet som brukes i Norge og s0m er blitt meg til del. Et raskt googlesøk vil bekrefte dette.
    Jeg fikk psykiske problemer da jeg var 13 år gammel. Jeg har som dere kan lese ut av en tidligere post vært syk i mange mange år. Faktisk mer enn det som er angitt fordi jeg er noe eldre enn det som det fremstilles som. Snart har jeg 30 års jubileum.
    Ikke en eneste av dere har reflektert over hvordan det har vært å leve under skiftende behandleres diagnosesetting og oppfatning av hva som egentlig feiler meg. Ingen har tenkt på hva en langvarig psykisk lidelse gjør med en. Jeg har fått et stort antall diagnoser,noe som har har skapt forvirring, men det er vel den personlighetsforstyrrelsen som kanskje til syvende og sist har passet best. Dere er kritiske til at man snakker om terapiresistente pasienter, noe som faktisk er min konstruksjon. Han burde selvsagt ha satt et spørsmålstegn bak overskriften. Jeg oppfatter ham som en sterkt kritisk person som gang på gang har gått i rette med psykiatere og psykologer,mange av dem kjente professorer. Dette også før han ble lege.
    Da jeg var 20 år fikk jeg beskjed om at ting antagelig ville brenne ut når jeg ble 30-40 år. For meg var dette en dødsdom. Men man kan altså bli «frisk» Samtidig har jeg gått gjennom mange ulike behandlingsopplegg, som jeg i ettertid har forstått av var avhengig av den tilfeldige behandlers grunnsyn,enten de kalte seg for psykodynamiske eller kognitivt orienterte. Deres ståsted måtte jeg og min familie forøvrig hale ut av dem. Terapi eller forsøk på terapi var etter det jeg fikk høre anerkjente metoder uansett hvilken tilnærming de hadde. Brukermedvirkning,nei. Selv når jeg etterhvert ble uføretrygdet fikk jeg inntrykk av at bare man gravde lenge nok så ville jeg kunne bli frisk. Ingen sa til meg da jeg var 25 år etter 12 år som syk at dette måtte jeg nok leve med og gi meg en annen hjelp til mestring. Men etterhevrt var det ingen som ville gi meg denne terapien. Jeg var uegnet eller ikke «motivert».
    Det som er viktig for meg er at det var ingenting annet enn «terapi» (som jeg etterhvert ikke fikk) som ble fremstillt som en mulighet. Ingen lavterskeltilbud. Knapt poliklinikk. Kun innleggelser hvis jeg var så heldig og som jeg raskt ble utskrevet fra fordi jeg var vanskelig. Etterhvert har jeg fått svart på hvitt at jeg ikke er «behandlebar»
    Jeg aksepterer fordi dette jo er min lange erfaring. Hadde jeg fått denne forståelsen før kunne jeg kanskje ah innrettet meg på en annen måte.
    Det er dette denne bloggposten handler om. Ikke en rasjonalisering fra en lege. Håp som knuses gang på gang er ikke verdt en fille.
    Tina

  14. Tina: Du sier: «Ikke en eneste av dere har reflektert over hvordan det har vært å leve under skiftende behandleres diagnosesetting og oppfatning av hva som egentlig feiler meg. Ingen har tenkt på hva en langvarig psykisk lidelse gjør med en. Jeg har fått et stort antall diagnoser» osv.
    Jo da, flere som kommenterer her har reflektert over slike ting i blogger rundt omkring. Blant annet i min blogg.

  15. Tina

    Jøss! Andre som bruker natta på internett. Det er jo forbudt vet du…
    Jeg har ikke lest bloggen din. Jeg har generelt lite overskudd, men jeg skal sjekke den etterpå. Jeg ser at du snakker om at bloggskriver demoniserer. Det er jeg ikke enig i at han gjør. Første gangen jeg etterhvert fikk lese min egen journal ble jeg helt helt knust, er dette meg liksom?Diagnosene demoniserer, men for i det hele tatt å få hjelp må man ha en diagnose. Jeg har vel fått nesten alle som finnes. Det som gjør meg så forbannet er at det som kalles terapi kun forsøkes i starten. Når psykiatrien ikke kan stille opp med annet enn kriseinnleggelser kunne det vel har vært sagt at vi ikke har kunnskap nok til å hjelpe deg?
    Hadde jeg vært psykisk utviklingshemmet eller hva det nå heter, hadde jeg vel fått mer støtte. Nå er jeg oppgitt av helsevesenet i «terapeutisk» sammenheng. Hva tilbys? Ingenting, nesten.

    • Salander

      Helt enig i at behandlingstilbudet alt for ofte er alt for dårlig. Lantidsbehandling er det vel få poliklinikker eller andre instanser som tilbyr. Årsaken vil jeg tro bla kommer fra «veletablerte sannheter» om at noen diagnoser er behandlingsresistente. En fæl merkelapp å få på seg! Man må kunne ha to tanker i hodet på en gang; behandling for å bli frisk og behandling for å mestre. Og som Iko under her sier: det er ikke pasientes «feil» at den har den sykdommen den har, da behøver man ikke i tillegg få høre at man er umulig eller vanskelig.

      Lykke til Tina 🙂

    • Uansett diagnose, er det mye lurt å finne i både innlegg og kommentarfelt her:

      http://www.virrvarr.net/blog/2009/08/19/mine-beste-bipolar-tips/

      Selv om ‘de’ har oppgitt deg, trenger ikke du gjøre det – og det er mye energi og fortvilelelsesutløsende konflikter spart på å slutte å ha forventninger til ‘dem’, eller til en maksimal funksjonsevne – det gjelds å plukke det som er oppnåelig og nyttig og si neitakk til det utjenlige. Unngå situasjoner som erfaringsmessig fører til kriseoppbygging (internett om natta er ikke forbudt, men særlig lurt er det jo ikke…)

      Mens en gjør det nødvendige for å mestre et minimum, kan en legge et løp i retning av friskhet, og da oppnår en i alle fall etter hvert å bli friskere 😉

      Lykke til, Tina!

    • Det må jo gå ant å klage hvis du ikke får hjelp. F.eks til fylkeslegen.

      Jeg sliter en god del selv, men jeg har et kjempe bra behandlingsteam som jeg har kjempet for å ha fått. Psykiatrien er vanskelig men det finnes faktisk hjelp der ute.

      jeg tok opp dette som ble skrevet om borderline biten om mine behandlere ble mildt sagt sjokkert over den biten. for det som står der om det er krenkende.

  16. Iko

    «Når psykiatrien ikke kan stille opp med annet enn kriseinnleggelser kunne det vel har vært sagt at vi ikke har kunnskap til å hjelpe deg?» Denne setningen blir for meg noe litt annet enn å si at pasienten er behandlingsresistent, noe som jo plasserer årsaken til mangel på velykket behandling hos pasienten.

    Håper forøvrig det går bra med deg, Tina, har tenkt en del på deg siden jeg leste om deg i bloggen her.

  17. Per Son

    …Broren (en lege?) har klippet noe fra en mail som hans far(!) har fått og servert det i en blogpost som framstår som egne meninger basert på egen (og andres)fagkunnskap. Og så forholder bloggeren av det opprinnelige innlegget seg taus når kritikken kommer og lar sin søster forsvare det som åpenbart er demonisering av en stor andel psykiatriske pasienter med: «Det er jeg ikke enig i at han gjør.»

    HVA er dette?

  18. Selma

    Så trist å lese et kommentarfelt med så lite raushet og lav takhøyde blant leserne.

  19. Per Son

    Selma:
    «Så trist å lese et kommentarfelt med så lite raushet og lav takhøyde blant leserne.»

    Det du kommer med er en «copy and paste»-frase som i denne sammenhengen gir liten mening.

    Kunne du vært litt mere konkret i din kritikk av vår kritikk? Hvis ikke framstår du som en som ønsker at andre skal være enig eller holde kjeft; altså som en med lav «takhøyde».

    Jeg vil forøvrig legge til at jeg syns det er kvalmende at tonen her inne ble mildere etter at broren skjøv søsteren foran seg, mens han selv ikke svarer. Dette tror jeg er fordi søsteren sliter psykisk. Da blir tonen litt mer sånn: «Å stakar!» Men tenk dere om: Hvis det hadde vært dere som hadde sittet der i søsterens sted, hvordan ville dere likt å blitt behandlet som porselen, og ikke som andre mennesker. Jeg hadde faktisk blitt ganske provosert av det. Jeg tror mye av problemene til folk som sliter psykisk nettopp er at folk rundt dem slutter å ta dem på alvor; slutter å behandle dem som mennesker!

    • Salander

      Synes ikke at man ved å vise empati slutter å behandle dem som mennesker! Kan jo ikke «skyte søstera, når det er broren som er problemet».

  20. Per Son

    Salander:

    Både bror og søster er «problemet»:

    1) Broren på grunn av de holdninger som han legger for dagen,
    2) Søsteren fordi hun forsvarer broren ved å fraskrive ham ansvar med en mildt sagt underlig forklaring.

    Et tredje problem er at problem nr 2 kan forsvinne gjennom «Huff stakar»- faktoren: vi kvier oss for å pirke borti det.

  21. Tina

    Jeg vil ha meg frabedt insinuasjonen om at jeg er et umælende objekt som «skyves foran» en feig bloggskriver. Selv om jeg er «gal» er jeg ikke ute avstand til å reflektere rundt meg selv eller det som skrives her. «En mildt sagt underlig forklaring» får stå for din regning per son. Det finnes underligere ting i min journal enn det. Jeg har i de siste årene gang på gang fått forelagt nettopp den beskrivelsen , i ulike former av pasienter som ikke har nytte av terapi. At man ikke har de nødvendige personlige egenskapene eller motivasjon for å kunne tilbys behandling.
    Vel, jeg har vært motivert,men jeg har ikke fått det til. Og interressen for min situasjon har minsket etterhvert som jeg er blitt eldre og synlige resultater av de tiltakene som har vært gjort ikke har gitt effekt.
    Og jeg opplever virkelig et «stønn» fra akuttavdelinger som har måttet ta imot meg fordi de kjenner meg og er redd for at jeg skal bli for lenge innlagt.
    Ellers en takk til Sigrun som satte meg på sporet av sin blogg. Du har gitt meg tankeredskaper som jeg ikke har hatt tidligere.
    Du er tydligvis en veldig intelligent og viljesterk person som nekter å godta definisjoner som fagfolk setter på deg. Du kjemper en kamp som jeg etterhvert i ferd med å gi opp.
    Tina

  22. Et veldig godt innlegg!

    Det viser at psykiatrien fortsatt er i barnelærdomsstadiet. Psykiatrien og alle vi andre har fortsatt mye å lære. Og man har i hvert fall en jobb å gjøre i forhold til å fjerne stigmatiseringen av de syke.

  23. Hm. Dette var litt av et kommentarfelt, og det ser ut som om tematikken har kvelt bloggen.

    Jeg må innrømme at det spørsmålet jeg først og fremst sitter igjen med etter diskusjonen er: «Hva er det å bli frisk?»

    Jeg mener: Jeg har mitt eget firma, en allright inntekt, en fin mann, gode venner, en hund og et par alvorlige diagnoser. Jeg drikker vin og lager mat og rydder huset og reiser på ferie og løper i skogen.

    Men jeg har også faste medisiner jeg står på, en rekke faste behandlere og akkuttnummre laget på mobilen. Jeg fungerer godt, men jeg er sletts ikke symptomfri bestandig. Jeg vet ikke hvor jeg er om ti år, men jeg kan ikke ta for gitt at alt kommer til å gå bra alltid.

    For NAV er jeg frisk. For legen min er jeg en velfungerende psykiatrisk pasient. For psykologen min er jeg en person som har lagt igjen å gå. Er frisk å fungere i dagliglivet? Er frisk å ha en jobb? Er frisk å ikke ta medisiner? Er frisk å ikke bli dårlig igjen? Er frisk å ikke måtte tilbake på avdelingen?

    Jeg liker å tenke at jeg ikke skal bli frisk. Jeg skal bli best til å være meg. Det betyr å kunne takle symptomer, kriser, tilbakeslag og krøll, ikke slutte å være bipolar/personlighetsforstyrret/traumatisert.

    Jeg tror det er hoveduenigheten i diskusjonen over, selv om den er gammel. Noen vil kanskje aldri være i stand til å leve det «normale» livet som for Gulsnare ser ut til å være definisjonen på «frisk» (si fra om jeg misforstår). Andre står oppe i problemer og vil ikke gi opp kampen om det «normale» livet for alt i verden og oppfatter det som truende og stigmatiserende at noen ser på dem som uhelbredelige.

    • Dette var et fantastisk svar og en fantastisk fin og sunn måte å se det på! Takk! 🙂

    • Viv

      Man kan selvfølgelig diskutere definisjonene av «frisk».

      Nå har det seg sånn at jeg er tidligere innehaver av denne diagnosen for angivelig håpløse tifeller. Jeg er frisk. Jeg oppfyller ikke lenger kriteriene til diagnosen. Ting kan aldri mer bli som det var. Jeg kommer aldri mer til å ta medisiner, trenger innleggelser osv. Dette vet jeg.

      Det er vel ikke rart om noen synes det er både truende og stigmatiserende når man blir sett på som uhelbredelig. I tillegg er det i mange tilfeller også feil. Det er dessuten ganske mange som også finner det truende og provoserende å få høre eller tenke tanken at de ikke kan bli friske. Det er også i mange tilfeller feil.

      Til blogforfatter: Jeg kommer aldri mer til å fortelle leger om tidligere borderline-diagnose. Det til dels forvrengte synet du og mange andre leger har, overbeviser meg om at det er veldig lurt å la være!

  24. Viv

    Rettelse:

    Jeg skrev: Det er dessuten ganske mange som også finner det truende og provoserende å få høre eller tenke tanken at de ikke kan bli friske. Det er også i mange tilfeller feil.

    Det skulle være:
    Det er dessuten ganske mange som også finner det truende og provoserende å få høre eller tenke tanken at de KAN bli friske. Men det kan man faktisk.

  25. Nå er det snart ett år siden du hadde ditt siste innlegg, og alle som leser kommentarfeltet kan forestille seg hvorfor du nøler. Jeg tenkte derfor jeg skulle oppfordre deg til å fortsette skrivinga.

    Dette var en blogg jeg gledet meg til å følge, og dette siste året har jeg kikket innom i håp om at du skulle være i gang igjen. Tekstene dine var åpne og informative, og det er alltid interessant å lese fagfolks refleksjoner over egen praksis og eget yrke. Det har sine omkostninger å skrive om sitt yrkesliv, og det krever både mot og en stødig tanke. Det er mange hensyn å ta, både juridiske og emosjonelle. Jeg er lærer for en flokk ungdomsskoleelever, og selv om mitt yrke er fjernt fra ditt, har vi noen av de samme utfordringene i forhold til sosiale medier. Likevel fortsetter jeg å skrive om jobb, elever, foreldre, pedagogiske utfordringer, skolepolitikk og ikke minst mine egen suksesser og fiaskoer. Jeg gjør det fordi jeg har et formidlingsbehov, men også fordi jeg blir oppfordret til det av mange lesere. Tilbakemeldingene er for det meste veldig gode, selv om en og annen figur stikker innom og lirer av seg noen forferdeligheter. Er de saklige, får de stå, – er de usaklige sletter jeg dem.

    Jeg håper du overveier å ta støyten og fortsette skriveriene. Skulle du starte en ny blogg, for å få en ny giv, så gi meg et lite pip inne hos meg. Da vil jeg gjerne henge med.

    Godt nytt år, – og lykke til med jobben!

    • Sigrun

      Hvorfor vil du ha denne til å skrive mer, når han kommer med desinformasjon (og tar håpet fra folk)? Dette ikke bare ifølge meg, men en psykiater som leste innlegget.

      • Jeg kan lite eller ingen ting om akkurat dette emnet, Sigrun,- men det kunne jo blitt en fruktbar debatt. Jeg regner med at ulike meninger ikke betyr en sannhet.
        Når vi diskuterer på en skikkelig måte, vil de gode argumentene være med på å flytte begge (alle) parter et lite stykke. Vi skal ikke overtale den andre til å ta vår sannhet, men overbevise ham om at våre argumenter er bedre. Det er det som kalles utvikling. En sånn utvikling er god for både legen, pasientene og samfunnet. Jeg aner jo ikke hvem legen som skriver her er, men jeg vil gjerne høre mer om hverdagen i yrket, om etiske avveiinger, om ulike diagnoser, om nyvinninger innen medisinen. Jeg har ikke funnet noen andre leger som blogger, og det er en modig beslutning å gjøre det, og et nederlag for debatten at bloggeren har gitt seg.

        Derfor oppfordringen om å fortsette bloggingen.

  26. Sigrun

    Denne legen (?) kommer jo med desinformasjon. Leger skal ikke desinformere.

  27. Jeg tror ikke vi to kommer videre i denne diskusjonen, Sigrun. Jeg snakker ikke om dette spesielle innlegget. Tro meg på mitt ord: Jeg kan absolutt ingen ting om dette, men jeg kunne lære mens dere andre debatterer. Når det blir stille, hører jeg jo ingen ting. Om denne Fred Rune Rahm er en autoritet på området (Jeg kjenner jo ikke til ham heller), kan kanskje både legen og vi andre ha noe å lære. Jeg tror altså verden går framover gjennom dialog. Så vidt jeg har forstått er ikke denne legen psykiater. Det finnes neppe en lege, lærer, psykolog som ikke har opplevd kritikk av sine synspunkter, sin metode osv, – og det finnes alltid noen som kan belegge det med forskning. Jeg er så gammel at jeg har erfart at sannheten sjelden er entydig. Vi må høre på argumentene til folk rundt oss, og så ta et valg. Leger er dessuten heller ikke uten feil, og det er også greit.

    Jeg avslutter her nå, – må jobbe. Uansett er det du som vinner: Legen har tydeligvis sluttet å blogge 🙂

  28. Helle

    Noen mennesker vil, av ulike grunner ikke få noe utbytte av den terapien de blir tilbudt. Om da tilbudet er for dårlig, eller hva som er grunnen til dette, veit jeg ikke nok om til å si noe om. Men, jeg veit at å generalisere en menneskegruppe med en diagnose er feil. For min egen del, som fikk borderline diagnosen tidlig i tyveårene har det vært avgjørende med en behandler som har tenkt at jeg har nytte av terapi. Om, ved øyeblikket jeg fikk diagnosen hadde fått beskjed om at har nyttet ikke terapi, så vi måtte legge oss på en linje hvor lindring var hovedpoenget, så hadde livet mitt i dag hatt betydlig lavere kvalitet. Og, jeg har vært «vrang», og lite motivert, ressurskrevende, men og samarbeidsvillig, innsiktisfull, en ressurs og mye mer. Dvs: Jeg har vært meg. Hele meg. Og en utviklende meg. Og gått tilbake, og fram. Men meg. MED problemer. Jeg har ikke bare vært problemer og latt meg identifisere ut av det. Jeg skjønner at bloggforfatteren her ønsker å sette fokus på at i noen tilfeller er lindring det beste. Men, mitt fokus er at man veit ikke på forhånd hvilke personer det vil være rett å gjøre med. De «vanskeligste» kan klare brasene, og skal man da nekte alle hjelp og terapi. For meg er det skummelt at en diagnose som blir satt utfra skjønn både fra pasient og behandler skal være så altoppslukende i å bestemme behandlingsform. Psykiatrien MÅ bli flinkere til å se individet.

    Å håpe er et helvette. Noen ganger. Andre ganger er det himmelen, og forskjell på å orke å ta et skritt til.

    Mange med kreft dør av det, men det betyr ikke at ingen med kreft skal ha behandling, fordi man veit ikke på forhånd hvor suksessene inntreffer.

  29. sverre

    Bloggposten handlet vel egentlig ikke om en pasient som i ung alder ble diagnostisert og på bakgrunn av det oppfattet som ubehandlbar? Var det ikke nesten 30 år i behandlingssystemet? Lett å miste motet da, både for pasient og pårørende. Hva skjer med den som ikke får terapi fordi man ikke har noe å tilby? Alene med problemene? Skummelt kommentarfelt som ikke tok Tinas refleksjoner alvorlig.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s