Om legerollen og maktesløshet

På førsteside i Aftenposten idag var temaet legers opplevelse av maktesløshet. Denne saken dreier seg ikke om maktesløsheten man kan føle i møtet med alvorlig syke pasienter. Vi kan stille diagnoser, av og til helbrede, veldig ofte kun informere og lindre. Dette er vår hverdag og for de fleste av oss oppleves dette som dypt meningsfylt. Vi står midt oppi livet. Ikke det teoretiske eller poetiske livet, men det fysiske, blodige ,hvor vi hver dag kjenner på skrøpelige kropper. Vi klemmer og dunker og stikker i pasientene våre.Vi spør om tilsynelatende irrelvante, meget personlige ting. En uønsket intimitet for den som er pasient. Ingen vil være syk. Mange er forvirret. Alle er utrygge.

Da jeg valget dette yrket hadde jeg allerede en lang akademisk utdannelse bak meg. Jeg oppfattet meg i min ungdoms overmot som temmelig lærd. Jeg kunne mye om filosofi,litteratur og kunst.

Dypest sett ble dette likevel utilfredstillende. Endel av nyskjerrigheten mht denne typen lærdom var stillet. Nå skulle jeg om jeg var heldig sitte på universitetet og skrive artikler som skulle vurderes av en håndfull likesinnede. 

Derfor valgte jeg å studere medisin. Studietiden var ikke annet enn fantastisk. Plutselig fikk jeg adgang til et nytt vitenskapelig univers, det naturvitenskapelig i form av studiet av human biologi. Med god bakgrunn i vitenskapsfilosof og teori var studiet i årevis kilde til ny forståelse av denne verden vi lever i.

Og pasientene, tålmodige og takknemlige for denne ofte klønete studenten som skulle snakke med dem og langsomt bli vant med å blottlegge deres kropp og sjel for å finne ut hva som feilte dem. Utrolige livshistorier ble formidlet. Mange av dem husker jeg og tenker på idag. Også de vonde. Den unge moren med brystkreft som visste at hun skulle dø fra små barn. Likevel tok hun seg tid til å forklare meg sin historie og lot meg undesøke henne slik at jeg skulle kunne få kunnskap. Hun som egentlig ikke hadde tid til dette.

Som student hadde man tid. Uendelig av tid føles det retrospektivt.

Så ble det noen år med spesialisering. I mitt daværende fag hadde pasientene alvorlige sykdommer som man ikke dør av umiddelbart. Ofte langsom gradvis invalidiserende sykdom. Ofte unge mennesker.

Jeg var glødende  opptatt av dette feltet og var fascinert av hvordan man kunne ut fra teori og grundig undersøkelse faktisk stille en diagnose, uavhengig av blodprøver og røntgen som også var en viktig del av puslespillet.

Det jeg opplevde var at jeg ikke hadde tid. Jeg hadde tid til å undersøke og diagnostisere. Jeg hadde ikke tid nok til å informere godt og slett ikke tid til å trøst, fortelle at om mulighetene for et godt liv, tross alt finnes,selv med en kronisk sykdom. Dette måtte sykepleierene ta seg av.

Det jeg brukte tiden til var usynlig for pasientene.Vurdering av prøveresultater.Tverrfaglige samtaler. Etterhvert uendelig med byråkratisk papirarbeid.

Visitten var altfor kort. Enhver samtale avbrutt av en pipende calling med viktige spørsmål som det måtte tas stilling til. En halvtime hos en pasient betød 10 minutter hos enn annen som trengte like mye tid.

Etterhvert lærte jeg meg en teknikk som gjorde at jeg ungikk å møte blikket til pasientene som satt i korridorene og jeg gikk med en meget rask gange. Hvis jeg møtte blikkene til mine pasienter utenom deres tilmålte visitt, ville de snakke med meg. De var trengende og jeg kunne ikke hjelpe dem.

Dette gjorde meg etterhvert så ulykkelig at jeg valgte en annen spesialitet. En spesialitet med mindre pasientkontakt . Dermed gikk jeg glipp av det som engang førte meg inn i legestudiet. Det unge idealistiske mennesket som trodde at utøvelsen av kunnskap kunne kombineres med det lyttende empatiske mennesket.

Idag er det mye verre. Innsparinger og topptung ledelse uten medisinsk kunnskap, med en økonomisk markedsøkonomisk tankegang, er de som bestemmer. Ikke legene. Færre og færre leger er med i de beslutningsprosesser som legger forutsetninger for pasientenes møte med helsevesenet. Vi når ikke frem med argumentene våre. Ledelse i helsevesenet er blitt en karriærevei for avdankende politikere, økonomer og helsepersonell med kortere medisinsk utdanning. På mange måter har vi kanskje oss selv å takke. Vi vil helst drive med direkte pasientrettet virksomhet. Det er tross alt det vi har brukt opp til 15 år å utdanne oss til. Men vi har nok vært naive. Vi har trodd at det var en forståelse at pasienter oppsøker sykehuset for å bli undersøkt og behandlet av leger. At når vi ber om tid og ressurser for å utføre disse oppgavene vil  være prioritert. Det er det desverre ikke. Vi opplever oss som mer og mer maktesløse.

Derfor er det slik mine eldre kolleger råder sine barn til å bli alt annet enn leger.

12 kommentarer

Filed under Uncategorized

Intensivrommet

Det er lite som er så stille som intensivrommet på et sykehus. Du merker det allerede når du bruker nøkkelkortet for å komme inn. Et lite pipp og så stillheten. Utenfor døren kan det være mye trafikk. Pasienter trilles forbi på vei til en eller annen undersøkelse. Grupper av hvitkledde på vei til lunsj, sultne og leende. Bygningsarbeidere og renholdspersonalet holder på med sitt.

På intensivrom ligger de pasientene som er for syke til å opprettholde livsfunksjoner på egenhånd.På mitt sykehus ligger blant annet de som er hardt kvestet i ulykker eller nyopererte som av en eller annen grunn ikke kan gå over fra narkose til våken tilstand fordi hjerte, lunger og nyrer ikke er istand til opprettholde sine funksjoner.

Rommene kan ha opp til åtte pasienter. De ligger urørlig i sengene sine koblet til respirator som suser svakt. Nødvendig oksygen tilføres via en tykk tube som er koblet rett på luftrøret med mekanisk innretning for å løfte og senke brystkassen slik at lungene kan fylles med den rette blandingen av gassen. Å være koblet til en respirator er svært ubehaglig og derfor må pasientene få medisiner som holder dem i ulik grad av koma. Hver pasient har sin egen sykepleier som hele tiden må observere respiratoren og følge med på om de utviser tegn til smerter i form av uro eller økt tåreflod. Da får de smertestillende via en kanyle festet til en vene i håndleddet. I tillegg regelmessig snu dem og bevege lemmene fordi et slikt sengeleie fort gir liggesår og stivning av ledd og muskulatur. Å ligge på respirator er en så svær belastning at mange blir psykotiske og må ha ulike typer medisiner for å motvirke dette.

Alle ligger i like senger med hvite skjorter og respiratoren er en stor maskin mellom sengene. blodtrykk,hjertefrekvens og metning av oksygen i blodet overvåkes. De har også  et urinkateter som ligger i blæren med et rør koblet til en pose fylles med urin. At det kommer urinet mål på om nyrene fungerer. Jeg tenker ofte på Odd Nedrums ørkenlandskap med inntullede mennesker lik store kokonger når jeg går inn i intensivrommene.

Min oppgave er å utføre prosedyrer som kan medføre ubehag. Det er derfor viktig å snakke med pasienten på samme måte som man gjøre med et våkent kommuniserende menneske. Bruke navnet, presentere meg og fortelle hva jeg skal gjøre. Man får ingen respons og sånn sett kan det være vanskelig å gjennomføre denne monologen. Likevel er det viktig fordi vi vet lite om hva som kan oppfattes av denne tilsynelatende fullstendige bevisstløse mann eller kvinne.

Slik er det ingenting som kan gi meg en pekepinn på hvem dette mennesket er. Det kan til og med være vanskelig å skille kjønn og alder. Jeg lurer ofte på hvem det er som ligger der. Hvordan personligheten deres er, familie, livshistorie.

En ung mann døde etterhvert i intensivrommet. Jeg hadde vært mange ganger hos ham og han ble stadig sykere på tross alle forsøk på å redde ham.

  Senere ble jeg oppmerksom på nekrologen hans. Han hadde vært en viktig ressursperson i sitt miljø.

Stor familie og mange venner. Han var avbildet noen uker før han ble syk, slik en ung mann skal være. Vakker, full av liv. Ikke stille i en seng med fremmede mennesker rundt og seg koblet til utstyr, slik jeg kjente ham.

10 kommentarer

Filed under Uncategorized

Piken på anatomikammeret

I anatomiundervisningen for medisinstudenter inngår det også et omfattende dissekeksjonskurs.

En liten gruppe studenter får et urørt lik eller kadaver, som det korrekt heter, som skal åpnes og man skal identifisere muskler, indre organer og skjelett. Hele kroppen gjennomgås fra utsiden og innover. Man får sin første skalpell og starter med et snitt i huden som gradvis tas av for å blottlegge og undersøke anatomien.

Det foreligger også ulike deler av kropper nedlagt i store formalinkar. Armer i et, hoder i et annet. Når man tar for seg armen plukker man opp en løsrevet arm med musklene blottlagt slik at de kan granskes og man lærer om den innbyrdes organiseringen. Jeg husker godt da jeg skulle undersøke svelget på et kadaver, følelsen av å gripe ned i det våte karret og hodet med langt dryppende grått hår kom til syne.

På mange måter var det veldig gripende. Jeg tenkte ofte på hvem denne armen hadde holdt rundt, hvilke

ting disse hendene hadde utført i løpet av et langt liv. Mannsarmene var lett å identifisere med kraftigere muskler og større hender enn kvinnenes.

Dissekesjonen foregikk dengang i den gamle anatomen i Oslo sentrum. I nøyaktig samme lokale som Henrik Wergeland brukte som student. Høyt oppe på loftet. Han har jo også skrevet et vakkert dikt om dette som er tittelen på innlegget. Den gangen var kadaverene såkalte «offentlige legemer». Fattige, prostituerte og fanger som ikke selv hadde samtykket. Nå donerer man selv sitt legeme til medisinsk forskning hvis man ønsker det. 

 

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Ser leger på Grey’s Anatomy?

Denne bloggen skal ta for seg noe så prosaisk som livet sett fra en leges synsvinkel. Dette er ikke ment som et fagsted men som et sted der små og større observasjoner legges ut. Tull og tøys kan det også bli endel av. Råd blir det lite av. Spørsmålet over har jeg fått mange ganger. Jada, mange leger følger med på den serien. Av faglige grunner…

Ellers treffer man jo mange folk i jobben og det de fleste har felles er jo at de er syke. På mange måter et trist yrke. Hvis man snakker med kolleger om en god dag på jobben handler det som regel om andres ulykke.

De færreste leger jobber ikke med glade, pene, friske, rike mennesker.Et unntak er enkelte kosmetiske kirurger antagelig.

Men man har jo alltids lunsjpausene, der man slipper seg løs både med flir og dill. Hva man snakker om?

Det skal jeg komme tilbake til!

5 kommentarer

Filed under Uncategorized