lege lærer opp lege

En stor del av min hverdag dreier seg om å lære opp unge leger. Dette er på mange måter en  utfordring fordi innenfor min spesialitet foregår denne opplæringen slik at den ferske legen skal lære å gjøre undersøkelser og inngrep direkte på den våkne pasienten mens jeg veileder. Altså ulikt fks  kirurgisk veiledning hvor pasienten er  i narkose.

I startfasen gjør jeg undersøkelsen mens den unge legen ser på. Jeg forklarer underveis. Samtalen retter seg da til både pasienten og til legen under opplæring. Selvsagt forklarer jeg pasienten at jeg samtidig snakker med begge.

Dette godtar de fleste pasienter, selv om samtalen ofte går i fagtermer og over hodet på pasienten.

Er det en undersøkelse uten inngrep  gjør den uerfarne legen det først. Jeg gjentar undersøkelsen etterpå slik at pasienten er godt nok undersøkt.Etterpå går vi igjennom undersøkelsen og drøfte hva som var bra og hva som kan forbedres.

Noe annet er det når den unge legen selv skal prøve, når dreier seg om tildels smertefulle og risikofylte inngrep som for eksempel en biopsi. Da skal vi hente ut en prøve som er god.  Og vi skal ikke prøve for mange ganger.

Som regel forteller man pasienten at legen som skal gjøre det er fersk og at jeg står ved siden av slik at alt foregår forskriftsmessig.At legen aldri har gjor det før sier man nødvendigvis ikke. Det er jo jeg som den erfarne legen som er ansvarlig, for alt som gjøres. Også juridisk.

Det er imidlertid mange av disse prosedyrene som er vanskelige selv for en erfaren lege.  Det er altså et langt lerret å bleke for den ferske legen. Samtidig skal vi ikke gjøre pasientene utrygge eller utsette dem for skade.

Men alle må begynne et sted . Først velger jeg ut pasienten som skal behandles av den uerfarne legen.Etter min erfaring er en eldre kvinne  ofte den beste pasienten i slike tilfeller. Jeg vet ikke hvorfor,men de er ofte tålmodige og håndterer smertefulle prosedyrer bedre enn fks en ung mann.

Vi snakker detaljert om skrittene i prosedyren før vi går inn til pasienten.

Legen under opplæring undersøker først  og gjør seg opp enmening om hvordan prosedyren kan gjennomføres. Samtidig snakker  hun med pasienten om hensikten med prosedyren og hvordan det gjøres. Er jeg enig starter vi.

Når legen skal utføre prosedyren står jeg ved siden av. Det er her det blir vanskelig.

Legen er spent og usikker. Hun skjelver på hendene og svetten renner ofte. Første gangen kan det være anstrengende også for meg. Legen ser klønete ut og jeg har mange ganger lyst til å ta utstyret ut av hendene deres  og overta når jeg ser at det tar for lang tid. Det gjør jeg helst ikke. Selv når de blir så frustrerte at de ber meg om det. For det gjør mange raskt. Og jeg har vært der selv. Jeg har opplevet utålmodige overleger som hang over meg og overtok. Til min ydmykelse og stor opplevelse av nederlag.

Og pasienten? De vet ofte ikke nøyaktig hva de går til og er ikke klar over at grunnen til at det tar lang tid er at legen ikke kan dette.

Men fordi vi har planlagt godt går det jo bra. Den unge legen får det tilslutt til.Eller jeg må overta hvis det blir nødvendig.

Mange  pasienter blir riktignok nervøse når samtalen mellom meg og den uerfarne pågår.

Da må man forklare at alt er under kontroll. Og det hjelper.

Av ogtil kunne jeg likevel godt ha tenkt meg et hemmelig legespråk der vi kunne drøfte hva som skjer uten at pasienten måtte høre på hvor hjelpeløs den unge legen faktisk føler seg.

Gleden over å ha fått til en slik prosedyre er alltid stor hos den unge legen.

Denne opplevelsen av mestring har jeg i grunnen ikke sett andre steder enn hos barn når de lærer å svømme eller å sykle. Eller når de skjønner at de kan lese.

Det er en skjønnhet i slike opplevelser, enten det er barnet eller den unge lege som faktisk mestrer. Og det er en glede å veilede den unge hvis de er lydhøre. Egen opplevelse av uerfarenhet og redsel er nemlig ofte en garanti for at pasienten får god behandling. Da spør man- særlig hvis man blir tatt vare på som uerfaren lege. Jeg forklarer også at jeg selv spør mine kolleger om ting, hele tiden. Det er nødvendig og lov. Jeg føler meg mest trygg som veileder når den unge kollegaen er klar over sine begrensninger.

Er den unge legen heldig får hun prøve pånytt rett etterpå. Øvelse gjør mester og det er øvelse,øvelse øvelse som gjelder. Under god veiledning.

Så et lite spark til de som faktisk bestemmer over oss. Sykehusdirektører helsemyndigheter og ikke minst politikere. 

Vi som leger opplever at vi  må produsere mer,være mer effektive. Dette forkastelige ordet produksjon har sneket seg inn i vår dagligtale .Som om vi jobber på et samlebånd.

Hvis dette såkalte produksjonskravet blir for stort vil det alltid gå utover pasienten fordi vi ikke da vil ta oss tid til god opplæring av unge leger.

Et munnhell blant leger  som oss er «see one, do one, teach one».

Detter munnhellet vil jeg at skal gå ut av språket vårt. Det er ikke sånn det skal foregå. Ikke for den unge legen og ikke for pasienten. Opplæringen skal innebære øvelese under veiledning helt til legen er god nok og trygg nok.Dette tar tid. Masse tid. Det innebærer at det er nok leger tilgjengelige slik at unge leger får «hands on» veiledning.

Så til den observante pasient. Denne gangen fem år gammel. Han skulle få undersøkt magen sin og sa raskt da min unge kollega forklarte foreldrene at en annen lege også skulle undersøke ham: Jaså du ekke god nok?

Nei, heldigvis synes ikke legen at han var god nok. Han var trygg nok til å be om hjelp. Slik at han blir god nok.

14 kommentarer

Filed under Uncategorized

14 responses to “lege lærer opp lege

  1. Direkte tale skal aldri undervurderes. *ler*

  2. Innlegget ditt fikk meg til å tenke på boken «House of God» av Samuel Shem (http://en.wikipedia.org/wiki/The_House_of_God)- som forøvrig kan ha vært en inspirasjonskilde til tv-serien Dr. House? Boken er absolutt verdt å lese, men kanskje enda mer for folk som har et bein innafor helsevesenet på et eller annet vis. Jeg fikk STOR sympati for unge leger etter å ha lest dette.

    Men du forklarer i innlegget ditt ting på en veldig fin måte, det å være midt i opplæring er en ting, men å ha virkelige og våkne mennesker å trene på er en ekstra byrde. Flott han siste du nevnte, som var såpass trygg på sin utrygghet at han spurte om hjelp. Stjerne i min bok!! :o)

  3. ubiquenor

    Hadde kun flere tørt å spørre om hjelp når de gjør en ting, hadde det vært langt mindre feil på mange områder.

    Det som er ganske morsomt å vite er at man har noe som kalles «grønnskolling» dommen i Norge. Høyesterett frifant en turnuslege for skadeerstatningsansvar da han brukte et legemiddel på en pasient, som skulle vært utblandet kraftig. Høyesterett kom med grunnlaget: «nybegynnere må få lov å gjøre feil og det kunne ikke forventes at han kunne lese tysk innholdsfortegnelse og instruksjon på medikamentet» . Klart året var 1954 og kanskje ikke krigen var helt tilbakelagt stadium, men den står enda.

  4. Plutselig griper jeg meg i å ha lest en enorm mengde innlegg på bloggen din! Utrolig spennende lesning. Du skriver veldig bra!

  5. Summasumarum

    Det som her er beskrevet kan mange yrkesgrupper kjenne seg igjen i , spesielt om man arbeider innen helsevesenet . Det er jo ofte praktiske , håndtverksmessige yrker , selv om teorien er avgjørende for forståelsen.

    Håndtverktradisjonen forstås der opplæringen er at mesteren lærer opp lærlingen. Mesteren formidler sin kunnskap og ferdigheter , og lærlingen lærer ved å være sammen med mesteren.

    Handling og refleksjon i betydningen av å reflektere før, under og etter handlingen, er vesentlig for at yrkesutøvelsen skal være god. Denne veiledningstradisjonen ligger til rette for dypere refleksjon, der målet er å vise sammenhengen mellom teori og praksis .

    Fint å lese om hvordan du som lege gjør dine
    refleksjoner , slike er ikke kjent for meg som sykepleier fra før.

  6. Ingrid

    Jeg er selv på god vei til å bli utdannet lege, og det er interessant å lese dine tanker rundt hendelser innenfor yrket ditt. Fortsett med blogginga, jeg følger iherdig med.

  7. turnuslege

    Bloggen din er svært medrivende lesning.
    Er du med i mentor-ordningen?
    I så fall melder jeg meg på..

  8. gulsnare

    Solskygger: Ikke sant!
    Tripsandtics: det er ikke lenge siden jeg leste «House of God» selv om de fleste leste den som helt nyutdannede leger. Det er en god bok og faktisk veldig aktuell. Fks i behandlingen av gamle mennesker hvor de tilbringer sine siste dager på sykehus og dør av komplikasjoner til utredning og kanskje plagsom unødvendig behandlig.
    Shem ble vel psykiater og har også skrevet om det. den boken har jeg ikke lest.
    Ubiquenor: har faktisk ikke hørt om «grønnskollingdommen» finner heller ikke noe om det på nettet. Spennende, men neppe gangbar juss idag.
    Bjørg Elise:takk!
    Summasummarum: du beskriver helt konsist det jeg prøver å formidle.
    Mester-svenn modellen er nettopp det vi opererer med og når det fungerer godt er det noe av den beste opplæringen man kan ha. Å lese seg til ting er kun starten på et opplæringsløp. Mange leger er i for stor grad overlatt til seg selv når det kommer til den praktiske utførelsen av yrket.
    Ingrid og turnuslege: liker godt at dere leser bloggen og synes at den tilfører dere noe. Jeg er ikke mentor, men hadde gjerne vært med på noe sånt. Er det nå en etablert praksis?

  9. Det var moro at du skriver mer her på siden. JEg «ramlet» over bloggen din ved en tilfeldighet, og jeg har storkost meg med siden din. Godt å se at leger er mennesker bak tittelen 🙂

  10. legestudent

    Jeg har kommet inn på medisin etter å ha studert realfag i noen år. Per dags dato er jeg faktisk både student av både realfag og medsin. Studiet er spennende, langt bedre enn realfag. Men jeg er litt skremt og usikker. Fordi jeg kan fullføre realfagstudiene og få en godt betalt kontorjobb der jeg behersker jobben(selv om den kanskje ikke er særlig gøy), ellers så kan jeg studere i en del år til, og få en veldig spennende jobb innen medisin. Men den inneholder et enormt ansvar. Takler dere som er leger her inne dette ansvaret? Ville dere valgt legeyrket på nytt igjen?

  11. Det er godt man ikke har noe hemmelig språk – det tror jeg bare ville gjort vont verre. Kanskje det ville blitt best om man sa at dette er første gang – legen er nervøs.

    Selv ville jeg i alle fall sat tpris på at man ikke latet som om man var roligere enn man var.

  12. gulsnare

    Legestudent: hvis man ikke tror at man takler ansvaret bør man ikke bli lege. Derfor er jo nettopp god opplæring helt nødvendig. Man skal ikke settes til å gjøre ting man ikke har forutsetning for å beherske. det skjer og faren er der når «produksjonspresset» blir for stort av økonomiske årsaker. Og, jeg ville valgt det samme yrket om igjen.
    Beate: Heldigvis har man ikke noe hemmelig legespråk. Det er tvert imot viktig å så godt som mulig å kommunisere med vanlig språk.
    Ofte får pasienten vite at det er første gang en ung lege utfører en prosedyre. Dessuten velger jeg ganske nøye ut hvilken pasient som skal behandles av den uerfarne.

  13. per vaglum

    Hei!
    Viktige kommentarer!
    Har dere lest min bok «Legens utfordringer. Om følelsesmessige utfordringer i legeyrket»? Der går jeg inn på mange av disse spørsmålene og belyser dem avvekslende med essays og noveller.
    jeg tror mange vil kenne seg igjen.
    Hilsen
    Per Vaglum

  14. Student, 21

    Synes det er flott å høre at det fins leger der ute som ønsker å lære opp nyutdannede. Har følelsen fra mine medstudenter i klinikken, at vi bare er i veien og at det er dårlig læringsmiljø. Selv håper jeg at jeg vil møte på mange gode lærere, jeg elsker å stille spørsmål og er heldigvis så uhøytidelig at jeg tør å drite meg litt ut.

    Går nå 2.året på medisin og har mange år igjen. Men allerede nå har jeg begynt å fundere på livet som lege, hvordan man kan takle rollen som lege. Jeg er personlig et følelsesmenneske av dimensjoner, som bryr meg om alt og alle. Høres litt rart ut, men av og til kan følelsen av urettferdighet som andre gjennomgår gjøre meg fysisk vondt.
    Og det er dette som gjør meg bekymret for hvordan jeg vil takle livet som lege, og de vanskelige situasjonene man vil havne i. Hvordan kan man vise omtanke og bry seg, samtidig som man ikke involverer seg så mye at man mister seg selv?

    Tusen takk for de fine blogginnleggene du skriver, det er virkelig lesing som setter tankene i gang. Gleder meg til å høre mer!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s