lege lærer opp lege

En stor del av min hverdag dreier seg om å lære opp unge leger. Dette er på mange måter en  utfordring fordi innenfor min spesialitet foregår denne opplæringen slik at den ferske legen skal lære å gjøre undersøkelser og inngrep direkte på den våkne pasienten mens jeg veileder. Altså ulikt fks  kirurgisk veiledning hvor pasienten er  i narkose.

I startfasen gjør jeg undersøkelsen mens den unge legen ser på. Jeg forklarer underveis. Samtalen retter seg da til både pasienten og til legen under opplæring. Selvsagt forklarer jeg pasienten at jeg samtidig snakker med begge.

Dette godtar de fleste pasienter, selv om samtalen ofte går i fagtermer og over hodet på pasienten.

Er det en undersøkelse uten inngrep  gjør den uerfarne legen det først. Jeg gjentar undersøkelsen etterpå slik at pasienten er godt nok undersøkt.Etterpå går vi igjennom undersøkelsen og drøfte hva som var bra og hva som kan forbedres.

Noe annet er det når den unge legen selv skal prøve, når dreier seg om tildels smertefulle og risikofylte inngrep som for eksempel en biopsi. Da skal vi hente ut en prøve som er god.  Og vi skal ikke prøve for mange ganger.

Som regel forteller man pasienten at legen som skal gjøre det er fersk og at jeg står ved siden av slik at alt foregår forskriftsmessig.At legen aldri har gjor det før sier man nødvendigvis ikke. Det er jo jeg som den erfarne legen som er ansvarlig, for alt som gjøres. Også juridisk.

Det er imidlertid mange av disse prosedyrene som er vanskelige selv for en erfaren lege.  Det er altså et langt lerret å bleke for den ferske legen. Samtidig skal vi ikke gjøre pasientene utrygge eller utsette dem for skade.

Men alle må begynne et sted . Først velger jeg ut pasienten som skal behandles av den uerfarne legen.Etter min erfaring er en eldre kvinne  ofte den beste pasienten i slike tilfeller. Jeg vet ikke hvorfor,men de er ofte tålmodige og håndterer smertefulle prosedyrer bedre enn fks en ung mann.

Vi snakker detaljert om skrittene i prosedyren før vi går inn til pasienten.

Legen under opplæring undersøker først  og gjør seg opp enmening om hvordan prosedyren kan gjennomføres. Samtidig snakker  hun med pasienten om hensikten med prosedyren og hvordan det gjøres. Er jeg enig starter vi.

Når legen skal utføre prosedyren står jeg ved siden av. Det er her det blir vanskelig.

Legen er spent og usikker. Hun skjelver på hendene og svetten renner ofte. Første gangen kan det være anstrengende også for meg. Legen ser klønete ut og jeg har mange ganger lyst til å ta utstyret ut av hendene deres  og overta når jeg ser at det tar for lang tid. Det gjør jeg helst ikke. Selv når de blir så frustrerte at de ber meg om det. For det gjør mange raskt. Og jeg har vært der selv. Jeg har opplevet utålmodige overleger som hang over meg og overtok. Til min ydmykelse og stor opplevelse av nederlag.

Og pasienten? De vet ofte ikke nøyaktig hva de går til og er ikke klar over at grunnen til at det tar lang tid er at legen ikke kan dette.

Men fordi vi har planlagt godt går det jo bra. Den unge legen får det tilslutt til.Eller jeg må overta hvis det blir nødvendig.

Mange  pasienter blir riktignok nervøse når samtalen mellom meg og den uerfarne pågår.

Da må man forklare at alt er under kontroll. Og det hjelper.

Av ogtil kunne jeg likevel godt ha tenkt meg et hemmelig legespråk der vi kunne drøfte hva som skjer uten at pasienten måtte høre på hvor hjelpeløs den unge legen faktisk føler seg.

Gleden over å ha fått til en slik prosedyre er alltid stor hos den unge legen.

Denne opplevelsen av mestring har jeg i grunnen ikke sett andre steder enn hos barn når de lærer å svømme eller å sykle. Eller når de skjønner at de kan lese.

Det er en skjønnhet i slike opplevelser, enten det er barnet eller den unge lege som faktisk mestrer. Og det er en glede å veilede den unge hvis de er lydhøre. Egen opplevelse av uerfarenhet og redsel er nemlig ofte en garanti for at pasienten får god behandling. Da spør man- særlig hvis man blir tatt vare på som uerfaren lege. Jeg forklarer også at jeg selv spør mine kolleger om ting, hele tiden. Det er nødvendig og lov. Jeg føler meg mest trygg som veileder når den unge kollegaen er klar over sine begrensninger.

Er den unge legen heldig får hun prøve pånytt rett etterpå. Øvelse gjør mester og det er øvelse,øvelse øvelse som gjelder. Under god veiledning.

Så et lite spark til de som faktisk bestemmer over oss. Sykehusdirektører helsemyndigheter og ikke minst politikere. 

Vi som leger opplever at vi  må produsere mer,være mer effektive. Dette forkastelige ordet produksjon har sneket seg inn i vår dagligtale .Som om vi jobber på et samlebånd.

Hvis dette såkalte produksjonskravet blir for stort vil det alltid gå utover pasienten fordi vi ikke da vil ta oss tid til god opplæring av unge leger.

Et munnhell blant leger  som oss er «see one, do one, teach one».

Detter munnhellet vil jeg at skal gå ut av språket vårt. Det er ikke sånn det skal foregå. Ikke for den unge legen og ikke for pasienten. Opplæringen skal innebære øvelese under veiledning helt til legen er god nok og trygg nok.Dette tar tid. Masse tid. Det innebærer at det er nok leger tilgjengelige slik at unge leger får «hands on» veiledning.

Så til den observante pasient. Denne gangen fem år gammel. Han skulle få undersøkt magen sin og sa raskt da min unge kollega forklarte foreldrene at en annen lege også skulle undersøke ham: Jaså du ekke god nok?

Nei, heldigvis synes ikke legen at han var god nok. Han var trygg nok til å be om hjelp. Slik at han blir god nok.

Reklame