Legens møte med pasienter som ikke snakker norsk

I min jobb på et stort Oslo-sykehus møter jeg ofte på pasienter som hverken snakker eller forstår særlig  mye norsk. Mange snakker heller ikke engelsk. Vi har tolketjeneste, men denne fungerer ikke alltid. 

De undersøkelser og prosdyrer jeg har ansvaret for innebærer en god del samarbeid fra pasientens side og jeg bruker mye tid på å forklare hva som skal skje. Både på forhånd og i løpet av prosedyren.

I det siste har jeg hatt flere eldre kvinnelige pasienter som skal ha tildels kompliserte inngrep uten at jeg har klart å formidle hva jeg skal gjøre.Tilgang på tolketjeneste svikter ofte. Fordi det er et stort sykehus har det vært mulig å skaffe noe tolkehjelp. Enten å tilkalle slektninger,eller faktisk å lete blant ansatte som har samme språkbakgrunn.

Sistnevnte er svært uheldig fordi det blir et slags brudd på taushetsplikten,selv om pasienten tilsynelatende samtykker. Ofte har jeg inntrykk av at pasienten ikke tør annet. Mange kommer fra kulturer hvor man fortsatt har stor respekt for leger.

Ofte spør jeg hvor lenge de har bodd i Norge. Den siste hadde bodd her i over 25 år. Hun hadde voksne velutdannede barn, alle født her eller ankommet i tidlig barnealder. Jeg kan  jo spekulere i hvordan det er mulig å tilbringe et halvt liv her uten å kunne gjøre seg forstått.

Sålenge man er frisk og har familie som formidler samfunnets krav og forventninger går det kanskje bra. Men når man blir syk er man på mange måter alene. Da må man kunne forstå hva som blir sagt. Hvis ikke står man faktisk i fare for å bli feilbehandlet fordi man ikke kan nyttigjøre seg informasjon. Å  kunne ta imot medisinsk informasjon i en stresset situasjon som et legebesøk kan innebære er grunnleggende nødvendig. Jeg har også en mistanke om at man blir tatt mindre alvorlig når man ikke behersker norsk. Ikke som en villet reaksjon fra behandler, men som et resultat av et uheldig utgangspunkt kommunikasjonsmessig. Veltalende, tydlige bevisst pasienter setter seg i repekt på en annen måte. Språk er makt. God språkbeherskelse gir deg muligheten til selv å definere situasjonen. Også i et asymmetrisk maktmessig forhold som en lege-pasient relasjon er.

Det er mange eksempler på at mindreårige barn opptrer som tolk for en syk mor eller far, noe som i verste fall oppleves som et overgrep. At dette tillates enkelte steder oppfatter jeg som uetisk. Da får man heller utsette behandlingen til man har adekvat tolketjeneste. Dette er samfunnsøkonomisk dyrt og uheldig for pasienten.

14 kommentarer

Filed under Uncategorized

14 responses to “Legens møte med pasienter som ikke snakker norsk

  1. Har støtt på samme problemstilling i min jobb, jeg kommer til pasienter som kan lite om noe norsk, og enda mindre engelsk. Men det er utrolig hva mimikk og kroppsspråk kan gjøre har jeg lært.

  2. Lin

    Veldig viktig problemstilling du tar opp her, ja.

    Selv har jeg nok også sett at det kanskje spesielt i en utredningssituasjon innen psykiatrien kan være slik at «familietolker» påvirkes av det synet man har på psykiske lidelser i den kulturen man er fra. Og jeg har noen ganger fått inntrykk at familiemedlemmene til tider snakker på vegne av pasienten (og legger ord i munnen på denne/siler vekk informasjon) fremfor å oversette det pasienten sier. Når det da kommer til skambelagte tema, familiehemmeligheter eller kanskje rett og slett ting pasientens pårørende ikke vet om eller har et avklart forhold til, så tror jeg det kan påvirke kommunikasjonen mellom pasient og behandler.

    På den annen side så har jeg også sett at svært syke pasienter kan være vanskelig å forstå selv for tolken som snakker morsmålet. Og da må gjerne familiemedlemmer steppe inn og forklare hva pasienten mener allikevel.

    Et problem en tolk jeg snakket med i en slik sammenheng påpekte var forøvrig at tolker fungerer på forskjellig nivå etter erfaring og ferdighet. Og det offentlige hadde visstnok en tendens til å bruke de billigste. Altså de som hadde minst erfaring som tolk.

    Det jeg har sett fungere godt er forøvrig når kolleger (pleiere) har snakket samme språk som pasienten. Jeg vet ikke om det er settingen, at man blir kjent på en annen måte eller fravær av pårørende, men det kommer gjerne frem mye viktig informasjon slik.

    Jeg vet jo også med meg selv at dersom all informasjon mellom meg og min lege skulle gå gjennom f.eks. mitt barn så ville det naturlig nok bli ting jeg holdt tilbake. Det er jo ikke alt man ønsker å la nære familiemedlemmer ta del i.

  3. gulsnare

    Joakim:enig i at mimikk og kroppspåk er viktig. Ofte blir det den muligheten man har å spille på når pasientene ikke behersker norsk. Imidlertid er ikke dette nok idet komplekse problemstillinger skal håndteres. Pasienten kan nikke og smile uten at de egentlig har forstått noe av det som man prøver å formidle. Sjokket blir derfor stort når bedøvelsesnålen treffer…

  4. Da jeg jobbet i barnevernet måtte vi bruke mors bror som tolk under samtale fordi hun var alt for redd for at tolken skulle sladre i det ganske lille miljøet om at hun var hiv-positiv.

    Vi forsøkte å unngå familie som tolk, men følte hensynet til at hun ikke skulle bli utstøtt av eget miljø måtte veie tyngst. I en av samtale hvor vi måtte ta opp med mor det faktum at hun drev og nasket i butikker viste det seg høyst uheldig å ha familie som tolk da bror tente på alle pluggene og brukte den bedre delen av 15 minutter på å skjelle henne ut uansett hvordan vi forsøkte å legge lokk på situasjonen.

  5. gulsnare

    Lin:Innenfor det psykiatriske feltet er jo språkproblemet selvsagt mye mer utfordrende. På den ene siden er jo oppfatningen av hva en psykisk lidelse er i høy grad kulturelt og historisk betinget.
    Innholdet i de psykiatriske diagnosene og behandlingen er under stadig endring og gjenstand for fortolkning. Når de språklige barriærene kommer i tillegg sier det seg selv at man som behandler kommer i en krevende situasjon.
    Tolken fortolker jo også samtalen ut fra egne forutsetninger. Imidlertid tror jeg at erhvervelsen av et språk også innbærer at man tilegner seg kulturell kompetanse. Den kulturelle «oversettelsen» man får når man behersker et språk kan ikke undervuderes. I psykiatrien er viktigheten av å bevare den enkelte pasients autonomi mye viktigere enn innenfor mitt felt. Konsekvensene er så mye større.

  6. gulsnare

    Delirium: Folk som jobber innenfor barnevernet møter nok mange av de samme utfordringene som utspiller seg i psykiatrien. Meget følsomme temaer skal tas opp og i tillegg skal det jo tas beslutninger.
    Å få en adekvat og så langt det lar seg gjøre utvikle en felles forståelse med pasient/klient(heter det klient fortsatt?) er jo målet.
    Å ha familie som tolk kan nok gi trygghet. Men jeg ville nok tenkt med grundig om hvis jeg skulle brukt egne(voksne) familiemedlemmer som formidlere hvis det var nødvending! Privat, svært subjektiv oppfatning altså.
    En pasient jeg hadde, ville forøvrig ikke ha den profesjonelle tolken vi tilbød. Hun var kvinne og tilhørte ikke samme religiøse gruppe som ham. I allefall var det det tolken formidlet..

  7. higranlu

    Fin blogg, viktige tema. Kjenner meg igjen i mye – jeg skriver lite om jobben fordi jeg jobber på et så lite sted at det ville være risiko for at pasienter kunne kjenne seg igjen.

  8. gulsnare

    higranlu: det med anonymitet er et absolutt krav for meg i denne bloggen. Hadde de tingene jeg skrev om kunnet føres tilbake til meg ville jeg ikke kunnet skrive om det. det er jo fordelen med å befinne seg i et område med mange sykehus. De fleste leger tenker nok som deg og godt er det. Samtidig kan jo denne typen ytring skape åpenhet rundt det vi driver med på en annen måte enn i rene debattsituasjoner, nettopp fordi man er anonym.
    Det er den subjektive opplevelsen av å drive i dette yrket jeg prøver å formulere noe om.

  9. Liljefot

    Så fint at du er veldig opptatt av dette med taushetsplikt og personvern. Jeg vet at mange av dem som ikke har lært seg norsk, og da spesielt kvinner, ikke har gjort det grunnet ektefellen sin.

    De har blitt hindret, rett og slett. Ektefellen kan i mange tilfeller beskylde kvinnen for å være utro mot ham, eller ha en mann på si for at hun skal la være å lære seg språket, og for å skape litt fred i hjemmet.

    Hvor utrolig det enn høres ut, så er det faktisk sant. Og de sier det for å ha kontroll over kvinnen, for at hun ikke skal finne på å bli altfor selvstendig, finne ut for mye om samfunnet rundt seg og etc…

    Man kan bli forbanna på disse mennene, men sånn er nå den grusomme sannheten blant mange av dem. Dessverre.

  10. Liljefot

    uff, avogtil tar jeg meg ikke tid til å lese det jeg skriver før jeg trykker på «send». Men jeg mente altså at kvinnen i mange tilfeller lar være å ta opp kampen mot ektefellen sin angående dette med språkopplæring slik at det ikke blir altfor utrivelig å være i hjemmet.

    Noe sånt. Men regner med at du skjønte det allikevel. Vet ikke hva grunnen til at mennene ikke lærer seg språket, kan være. Vil tro at det at de er så opptatt av å tjene penger for å skape seg et hjem blir så dominerende, at de ikke får tid til alt det andre ved siden av.

  11. Det er nok mange av de samme temaene man møter – samt at mye er sårt, nært og vanskelig.

    Det er noen år siden jeg tok utannelsen min (og jobbet med faget), men tror det fortsatt heter klient. Dette fordi man faktisk sitter i et skjevdelingsforhold ifht til personen man møter og man mangler andre adekvate ord.

  12. gulsnare

    liljefot: det er mange som gjør seg de samme tankene som du. Det er som oftest kvinner som er i den språklige situasjonen som jeg beskriver i bloggen.
    Ikke for det, for noen dager siden hadde jeg en ung mann som pasient. Hans søster på 16 år var med som tolk. Det var ikke enkelt å få til en god kommunikasjon i dette tilfellet. Igjen ble jeg minnet på at tolkefunksjonen må tas på alvor.

  13. annemede

    Dette er et viktig tema.
    Det er et problem for lærerene og elever også, at elever blir tatt ut fra undervisning for å være med mor til legen som tolk. Jeg kjenner på maktesløshet og en smule irritasjon. Irritert over at de fratar barna barndommen, irritert over at barna skal måtte gjerne formidle alvorlige diagnoser til foreldre og maktesløshet overfor at voksne folk som har levd lenge i landet ikke klarer å gjøre seg forstått.

  14. gulsnare

    annemede: Jeg synes det virker som dette problemet er økende. Voksne barn som tolker går til nød an. Skolebarn, det må virkelig unngås. Og det er helsevesenet som må sette foten ned og skaffe adekvat tolkehjelp.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s