Da jeg studerte medisin hadde vi en kirkegård utenfor en av forlesningsrommene. Men vi intetanende satt og gransket noen bakterier under mikroskopet sier foreleseren plutselig.:utenfor der vil flere av pasientene deres ligge. Noen er barn. Det skal en hel kirkegård til for å skape en god lege. Hver og en av dere kommer til å gjøre alvorlige feil som fører til at pasientene dør. Hvis dere ikke forbereder dere på det, bør dere slutte. Finn en annen jobb som ikke vil skape angst, fortvilelse og overskrifter i pressen.
Hvordan man kunne forberede seg til noe slikt ble det såvidt jeg husker ikke sagt noe om. I de årene som har gått innser jeg at det var endel sannhet i uttalelsen hans. Flere leger jeg vet om har sluttet etter feil de har gjort. Vurderinger som har virket riktige i en situasjon har vist å være feil med tildels alvorlige konsekvenser. De som er mest utsatt er de som gjør direkte inngrep hos pasienter som kirurger og fødselsleger. Det er her rettsaker oftest kommer i kjølvannet og som er svært belastende for den legen det gjelder. Ikke minst har skyldfølelse og dyp sorg over hva man har påført pasienten ført til langvarige sykemeldinger og en lege uten god evne til å ta beslutninger når det gjelder. Hvis de kommer tilbake i yrket.
Kollegialiteten kan det ofte være som så med. Mange har opplevd liten eller ingen støtte når ting går galt. Ofte er det ingenting å hente av støtte hos ledelsen. At leger og annet helsepersonell skjuler hverandres feil er nok en myte etter min erfaring. Møte med pressen er ofte vanskelig. Man har liten forståelse for hvordan journalister arbeider og hvordan utsagn trekkes ut av sin sammenheng forå skape et spennende oppslag.
Hva kan så gjøres? I USA har man skyhøye forsikringer for å bøte på de eventuelle økonomiske konsekvensene av et feilbehandling. Heldigvis er ikke dette tilfelle hos oss.
Helst skal man jo forebygge feil med kvalitetssikring, men dette vil aldri eliminere feil.
Man skal også ha et apparat som ivaretar legen når feil er begått. Dette finnes det meg bekjent ikke noe system for idag. Tilfeldigheter avgjør om man kommer seg videre.
Jeg har ikke noe godt svar på disse spørsmålene. Jeg har en venn som driver med meget store pengetransaksjoner som har store konsekvenser for landet. Han pleier å si at hvis han skulle vært redd for å tape hele tiden ville han være som en kirurg som ikke turte å løfte kniven. Manglende handlingskraft er også dødelig.
legelivet fra innsiden 
Feil vil komme til å skje, så lenge vi mennesker er den behandlende part, for feiling er jo en «egenskap» vi alle har. Alle kan feile, du som høyt oppe er lege, og jeg lagt nede som er en skarve omsorgsarbeider.
Jeg er så glad for at du har opprettet denne bloggen! Den gir meg større innsikt i hva legene i familien min må forholde seg til av situasjoner, følelser og tanker. Håper du fortsetter å skrive, du skriver godt.
Er selvfølgelig enig i den andre kommentaren – alle kan feile. Jeg tror nesten alle ville sagt det om de ble spurt. Imidlertid – når det oppstår en situasjon er det ofte at denne holdningen blir mindre gjeldende, da «skulle» legen ha forutsett at det kunne skje også videre.
Jeg tror vi alle kunne tjene på å forholde oss mer kritiske til media.
Faxe skriver «Jeg tror vi alle kunne tjene på å forholde oss mer kritiske til media» – det tror jeg bare er sant som brukere av mediene.
Der faggrupper som journalister og f.eks leger møtes i faglig sammenheng mener jeg at begge parter tjener på å opptre profesjonelt og i forståelse og med mest mulig kunnskap om hverandres roller.
Interessant fokus!
Her er to eksempler fra virkeligheten (ikke fra legeromaner akkurat:-)
http://viktorviktorsen.blogspot.com/2008/06/syk-rik-fastlege.html
http://viktorviktorsen.blogspot.com/2008/05/helsetilsynets-svada.html
Lykke til som lege!:)
Joakim: det at du med stor sannsynlighet skal sende et visst antall mennesker i graven pga av dine feilvurderinger er et stort dilemma som den enkelte lege ikke har lyst til å tenke på. Særlig som ung student eller fersk lege. Likevel bør erkjennelsen at vi driver med noe som er meget risikofylt for andre mennesker føre til et system og en kultur for å fange opp den enkelte lege (og annet helsepersonell) som kommer i en feilbehandlingssituasjon. Det er det ikke idag og jeg tror det fører til manglende vilje til å innrømme feil fordi det oppfattes som et personlig problem og ikke en innebygd ufullkommenhet som alle før eller siden blir utsatt for.
Faxe og Fr. Martinsen: Som lekperson i saker som økonomi, ymse skandaler og konflikter som fremstilles i pressen er jeg veldig kritisk. Jeg er avhengig av at journalisten er redelig og kunnskapsrik. Grunnen til dette er at jeg alt for mange ganger sett hvordan helsesaker fremstilles fullstendig hodeløst.
Et eksempel er barnemishandlingssaker hvor den mistenkte overgriper får stå frem og bagatellisere skader og skadens årsak. Samtidig er de medisinske fakta som man da har hatt innsyn eså graverende at selv garvede leger som nesten ikke orker å forholde seg til det.
Mange leger leser overhodet ikke avisene når slikt publiseres.
Jeg savner gode helsejournalister med et dedikert ønske om å fremstille og popularisere tildels tungt stoff.
Når det kommer til den profesjonelle samhandligen mellom journalister og leger er jeg helt enig at det må bygge på dialog og en gjensidig forståelse av hvordan man jobber. Vi trenger absolutt mer kunnskap om hvordan mediene fungerer. Her trengs det skolering.
Ja, det forundrer meg at media, til tross for at de vet at helsepersonell har taushetsplikt, likevel lager saker der kun den ene siden kommer til orde. En del journalister bygger jo hele sin selvforståelse på at de er den «lille mann»s forsvar mot systemet; herunder leger og alt som smaker av autoritetspersoner, og jeg innbiller meg at det er de som ikke helt klart har for seg at også motparten er mennesker
Godt å finne et nytt innlegg når jeg sjekket bloggen din. Ventet lenge på et nytt et:-)
Synes du skriver veldig reflektert om yrket ditt og jeg synes det er veldig interessant å lese bloggen din!
Håper det kommer flere innlegg fremover:-)
Veldig enig at det burde være et system som fanger opp helsepersonell som gjør feil. Det er jo noe alle gjør, mennesker er jo ikke feilfrie.
Er dette noe legeforeningen eller andre foreninger jobber med å få gjennomført?
Jeg har en spesiell dupeting legen min ikke finner ut av. Benet som stikker ut vedsiden av tåa- hso meg er veldig skeivt, arvet det fra mormor. for ca 10 år siden opererte hun det, og masse styr. Nå når jeg har kontaktet legen, blir jeg ikke tatt særiøst. Dette sliter veldig på kroppen min, og jeg ønsker å få gjort det samme som henne, men nye eller gammel metode. Feilbehandlinger er dumt, det går jo ut over pasientens fysiske og psykiske helse…
lisafotland: trist å høre at du opplever å ikke bli tatt på alvor. Antagelig må du oppsøke legen igjen, eller bytte lege. Uansett bør du få en grundig forklaring på hvorfor legen din ikke ser ut til å oppfatte at dette er viktig for deg. Det kan tenkes at legen har motforestillinger mhp operasjon som du kan ha nytte av å få dypere innsyn i.
Ser som du skriver at man blir merkbart mer kritisk til journalister når man får litt spesialisert kunnskap. Etter at jeg begynte på jusstudiet får jeg omtrent nakkesleng daglig etter å ha lest dagens aviser. Mange av rettssakene blir jo feilpresentert, og kildekritikk er jo umulig for mannen i gata siden de ikke oppgir hvor de har ting fra.
Man kan lære en jurist å skrive, men man kan ikke lære en journalist jus.
krikkert: ja man mister noen illusjoner. Og skremmes over andre saker som fremstilles, hvor man tar stilling på bristende grunnlag.
Samtidig mener jeg at man må i en åpen dialog med mediene. Ellers får vi rett og slett et demokratisk problem. Det er sikkert mange journalister som kunne tenke seg å skrive mer balansert, men det er ikke så salgsfremmende. «Sjekk aldri en god historie » osv.
For meg er det stor forskjell på å gjøre feil og å gjøre feil, og jeg undrer meg ofte over folk som klandrer legen hver gang noe går galt. En lege er en person med så mye fagkunnskap, verken mer eller mindre,- og noen ganger går det galt. Skal man kritisere må det være i de tilfeller der rutiner ikke blir fulgt. Hvis en lege vet at han ikke følger rutiner, vet at han går utover sitt mandat, vet at han ikke gjør det han skal – da kan han kritiseres. Det gjelder for alle yrkesutøvere, – selv om det knapt får så store konsekvenser om vi andre slurver i vår daglige gjerning.